Skikkelig spennende med død mamma

– Å nei, ikke nå igjen, tenkte jeg da sønnen min og jeg satt hjemme og så premieren på «Snøfall 2». Moren til seriens hovedperson er alvorlig kreftsyk, far er fraværende, og jeg sukket. Here we go again.

For tre år siden mistet jeg kona mi i kreft. Jeg har en sønn som er 11 år gammel, og mitt liv som enkemann og pappa er en litterær klisjé.

Sønnen min og jeg liker, som mange andre, å lese bøker eller se filmer og serier sammen. Men vi er begge lei av at drama for barn nær sagt alltid har den samme familiehistorien:
Et (ene)barn som på tragisk vis har blitt frarøvet en forelder eller to. Som regel er mor død, og pappaen er enten en helt, en kløne, eller død han også.

En stund tenkte jeg at dette bare er våre briller: Med min lille families historie er det ekstra lett å få øye på bøkene og dramaene som likner mest på vårt eget liv.

I fjor talte imidlertid Aftenposten over, og ga meg rett: De fant at mødre dør hundre ganger oftere i barnelitteraturen enn i virkeligheten. Og ser man etter, tar uforholdsmessig mange av barnedramaene livet av foreldrene til hovedpersonen:

«Harry Potter» (begge foreldrene døde), «Markus og Diana » (død mamma), «Brødrene Løvehjerte» (begge foreldrene døde), «Pippi Langstrømpe» (død mamma), «Karsten og Petra» (død pappa), – for å nevne noen.

Ser man til NRKs julekalendre fra de siste åra, finner vi døde foreldre i «Snøfall 1», «Snøfall 2», «Jul i Svingen» og «Kristiania magiske Tivoliteater».

Må det være sånn?

Død skal selvfølgelig ikke være et tabu overfor barn. Det er sunt og viktig at barn lærer om sorg og triste følelser. Vi skal alle oppleve tap av noen vi er glad i, og samfunnet vårt er tjent med en åpen dialog om dette.

Det er også lett å forstå at forfattere og dramatikere bruker foreldres død som virkemiddel: Det representerer jo alle barns største frykt, og skaper sympati for hovedpersonene hos store og små.

Men må alle fortelle den samme historien, en historie som heldigvis rammer de færreste av oss?

For oss som lever denne fortellingen er det litt slitsomt, fordi selv om både 11-åringen og jeg fint kan sluke en og annen bok eller serie med døde foreldre, ønsker vi oss mer variasjon. Vi vil høre andre historier også!

Det kan være sårt og fint å kjenne på tristhet og omsorg for en foreldreløs hovedkarakter, men hva med andre slags familier med andre slags følelser?

Hvor blir det av barn med kompliserte relasjoner til søsken og foreldre i helt vanlige moderne kjernefamilier, med mer sammensatte følelser som skyld og skam? Blir det for komplisert for barna? Det tror jeg ikke.

Mange barn kjenner på disse følelsene, og de vil kjenne dem igjen i en godt beskrevet hovedperson. De vil antakelig også finne trøst og læring i situasjoner flere kan relatere til: Skyldfølelsen når foreldre går fra hverandre, misunnelsen på lillesøstera eller skammen over at familien har dårlig råd.

Dette burde gi mer enn nok drama uten at forfatteren trenger å ta livet av en forelder eller to for å oppnå følelsesmessig engasjement. Og som en bonus kan barna som har mistet en mamma eller pappa på ekte, av og til få en pause fra sin egen historie når de leser eller ser serier.

Så til neste julekalender, NRK, kan vi bli enige om at dette er en litterær klisjé vi prøver å styre unna – i hvert fall litt oftere? Plis?

Se «Snøfall 2» her: