Det er ikke lett å snakke om skatt. De som er uinteressert, får tusenmeterblikk så snart ordet nevnes. De andre går rett i skyttergraven før vi er kommet til den første t-en i skatt: Enten er du for skatt og velferdsstat, eller du er mot skatt og mot fellesskap. Eller du er for skatt og offentlig sløsing, eller du er mot skatt, og for at privatpersoner og bedrifter skal utvikle verdier. Velkommen til de tabloide overskriftenes arena.
Etterlengtet temperaturskifte
Inntil nylig har skattedebatten frem mot valget handlet om Høyres ønske om å kutte i formueskatten. Så, for et par uker siden, kom regjeringen med sin vekstpakke. Eller skattepakke. Navnet avhenger av hvem som snakker om den, og er på ingen måte tilfeldig.
Siden har valgkampen fått et etterlengtet temperaturskifte, det er fyr i teltet både her og der. Det begynte som en litt rituell diskusjon mellom Arbeiderpartiet og Høyre etter at regjeringen la frem endringer i selskapsskatten. Men så tok det seg drastisk opp da statsministeren luftet tanker om lettelser i personbeskatningen under et partiseminar i forrige uke.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Skattepolitikkens mørke irrganger
Nå er den politiske debatten i ferd med å bevege seg ned i skattepolitikkens trange og mørke irrganger. Der er det ikke alltid like lett å orientere seg, men vi prøver:
Alle norske partier er for skatt. Enigheten om nødvendigheten av skatt, og grovt sett nivået på skatten, er sjelden hvis vi sammenligner med andre land. Så enige er norske partier, ikke minst etter at Frp sluttet å hete «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter og avgifter», at det kan være vanskelig for velgerne å skimte forskjellene. Men de er der, og de er kommet tydelig frem i forsommerens skattedebatt.
Høyre og Arbeiderpartiet snakker om skatt på ulike måter. Der Høyre snakker om skattelette, snakker Arbeiderpartiet om skatteendringer. Arbeiderpartiet mener at et jevnt nivå på skatteinntektene sikrer finansiering av offentlige tjenester, og at skattekutt ett sted må dekkes inn med en økning et annet sted. Regjeringen må vite hvordan skatteinngangen er, for å kunne budsjettere og dekke inn nødvendige offentlige utgifter.
Da Regjeringen la frem sin vekstpakke, var det derfor viktig for dem å knytte lavere skatt for selskaper sammen med økt skatt for oljeindustrien og utenlandske selskaper. Skal noen betale hundre kroner mindre i skatt, må noen andre betale hundre kroner mer, så velferdsstaten har like mye å rutte med.
Stående utfordringer
Høyre mener at lavere skatt på enkelte områder vil styrke motivasjonen til å arbeide og investere, og slik skape økt skatteinngang i neste runde. Det er greit å betale mindre skatt av hver hundrelapp, når nordmenn har flere hundrelapper å skatte på.
Et skattelette må ikke dekkes inn krone for krone, fordi partiet mener skattelette på litt sikt styrker konkurransekraften til bedriftene, og dermed norsk økonomi.
Inndekning av skatteletter er Arbeiderpartiets stående utfordring til Høyre. Evnen til å prioritere og effektivisere offentlig sektor, og dermed ha mindre behov for skatteinntekter, er Høyres motutfordring til Arbeiderpartiet.
Det ingen av dem kommer utenom, er at enhver endring i skatteopplegg fører til resultater som ikke alltid er like ønsket. Høyre ønsker å kutte i formueskatten. Men Arbeiderpartiets retorikk til tross, så er ikke det primære målet med endringen at de rikeste skal bli rikere. Det primære målet er å gjøre skattelivet enklere for det store flertallet av småbedrifter og eiere, som utgjør et mye viktigere velgergrunnlag for Høyre enn de aller rikeste gjør.
Ikke opplagte effekter
Arbeiderpartiet kutter i selskapsskatten. Det primære målet er å gjøre livet lettere for fastlandsbedriftene. De skal bli mer konkurransedyktige, få beholde mer av overskuddet, så de kan investere i nye arbeidsplasser. Det er også et poeng for partiet at det er selskapene, ikke eierne personlig som får glede av skattekuttet. Arbeiderpartiet mener at Høyres kutt i formuesskatten først og fremst gagner eiere, ikke selskaper.
Men også kutt i selskapsskatten har bivirkninger. Noen av de aller rikeste i Norge får bedre tilgang til overskuddet etter skatt i selskaper der de er en av få eiere. De kan, som Regjeringen ønsker, plassere pengene tilbake i selskapet, og skape arbeidsplasser. Men de står også fritt til å ta pengene ut i form av utbytte, og kjøpe et enda større hus. Det kan ikke regjeringen kontrollere.
Arbeiderpartiet vil ikke bli beskyldt for å senke skattene for å gjøre de rikeste rikere, selv om Høyre synes det er en uimotståelig fristelse å påpeke det. Partiet viser til at det ikke er opplagt hvilke skatteendringer som gagner eiere og hvilke som gagner selskapene, men at de to ofte henger tett sammen.
Uoppmerksomhet i gjerningsøyeblikket
Det er interessant å få illustrert hvordan skatteendringer som gjøres i beste mening nesten alltid får effekter som ikke er midt i blinken på alle måter. Litt uoppmerksomhet i gjerningsøyeblikket fører nærmest umiddelbart til at selskaper tilpasser seg på måter som undergraver både planlagte inntekter for staten og oppfatningen av rettferdigheten i skattesystemet.
Det er derfor enhver skattereform er ensbetydende med omfattende kommisjonsarbeid, lange og pinefulle vurderinger og diskusjoner, og mange år mellom hver gang. Skatt er noe man forsiktig justerer av og til, men de store omveltningene gjøres med stort omhu. Jens Stoltenberg viser derfor ivrig til det regjeringsoppnevnte skatteutvalget som skal vurdere nettopp bedriftsbeskatningen. Det skal levere sin innstilling i oktober 2014, men Stoltenberg har mer eller mindre uforvarende åpnet skattekranen med sine endringer allerede nå, og ved å varsle at mer kommer.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Klokere velgere?
Skattedebatten gir økt intensitet i valgkampen, fordi mye står på spill. Begge sider er avhengig av å vinne den retoriske kampen: Arbeiderpartiet må klare å knytte skatt til spleiselag og velferdsstatens bærekraft. Høyre må klare å overbevise om at skatteletter skaper arbeidsplasser og verdiskapning. Derfor har det vært så viktig for Høyre å utfordre Stoltenberg på hans egen banehalvdel.
Høyre mener å kunne innkassere en seier når også regjeringen argumenterer med at skatteletter stimulerer til økt aktivitet i bedriftene. Dernest benytter Høyre anledningen til å speilvende regjeringens retorikk: Hver gang regjeringen utfordrer Høyre på hvordan en Høyre/Frp-regjering vil forholde seg til handlingsregelen, vil Høyre svare med at velgerne ikke vet hva de får når regjeringen er utydelig på hvilke skatter som skal økes når personbeskatningen senkes.
Arbeiderpartiet så ut til å kuppe både Høyres landsmøte og skattedebatten da vekstpakken ble lagt frem, men Høyre kom tilbake da personbeskatning ble tema.
Både Høyre og Arbeiderpartiet bruker sterk retorikk i håp om at velgerne skal innse at de må velge ett virkelighetsbilde, en sannhet. Jo dypere debatten går, desto vanskeligere blir det å overbevise velgerne om at bildet er enten svart eller hvitt. Lyspunktet er at det kan gi klokere velgere.
