NRK Meny
Kronikk

Skatteparadisenes gode medhjelpere

Verdens folkevalgte kunne stoppet skatteparadisenes parasittvirksomhet. Dessverre drar mange statsledere personlig nytte av at ting forblir uendret.

Demonstrasjoner etter Panama-avsløringene

Det ble store protester mot blant annet Storbritannias statsminister David Cameron etter Panama-avsløringene. Der kom det fram at Cameron hadde eid aksjer i farens skatteparadisselskap frem til 2010.

Foto: NIKLAS HALLE'N / Afp

De omfattende Panama-avsløringene har gitt oss et viktig innblikk i «hemmeligholdsindustrien» som opererer i og rundt skatteparadiser. Her får transnasjonale selskaper og rike enkeltindivider hjelp av «den nye mafiaen», bestående av revisorselskaper, banker som DNB Luxembourg og advokatselskaper som Mossack Fonseca, til å gjemme bort pengene sine.

Den første runden med Panama-lekkasjer har allerede fått betydelige politiske konsekvenser i mange land, og mandag kommer det flere.

Økonomen Gabriel Zucman anslår i sin bok «The Hidden Wealth of Nations» at rundt 10 prosent av europeiske formuer, cirka 20.000 milliarder kroner, er skjult i skatteparadis. Globalt mener han det dreier seg om minst 60.000 milliarder kroner. Dette innebærer 200 milliarder dollar i tapte skatteinntekter hvert år, nesten 80 milliarder dollar bare i Europa, ifølge Zucman.

En farlig skattekuttkonkurranse

De siste tiårene har internasjonal skattekuttkonkurranse skapt et kappløp mot bunnen:

Skatt på kapital og høye inntekter kuttes og kuttes for å tekkes personer og selskaper med mobile formuer. Samtidig som mange land opplever budsjettunderskudd og velferdskutt, har store verdier gradvis samlet seg på toppen hos verdens rikeste.

Så lenge myndighetene toer sine hender, vil skattekuttkappløpet mot bunnen fortsette.

Lars Gunnesdal

Mellom 1980 og 2014 ble selskapsskatten i europeiske land i snitt halvert fra 46 prosent til 23 prosent. Land som Irland og Luxembourg har ledet an med svært lukrative skattebetingelser for multinasjonale selskaper. Dette kom tydelig fram i forrige runde med lekkasjer i 2014, kalt «LuxLeaks». Å konkurrere med skatteparadiser, der hemmeligholdet er stort og skatten er tilnærmet null, er nytteløst. Skattekuttkappløpet slutter heller ikke når skatten på kapital er «null». Den desperate jakten for å oppnå de rikes gunst fører til at storselskaper årlig mottar enorme subsidier fra nasjonale myndigheter.

FØLG DEBATTEN: Facebook

Gode medhjelpere

Etter en lang periode med økonomisk utjevning og velstandsvekst i tiårene etter andre verdenskrig, har vi de siste tre tiårene sett en dramatisk snuoperasjon. Lite tilsier at landene som har gitt sine eliter de største skattegavene, har fått flere investeringer eller høyere økonomisk vekst. Den eneste entydige effekten av store skattekutt er og blir mer ulikhet. Og mer ulikhet fører også til større skjevfordeling av makt. Som Thomas Piketty påpeker i boka «Capital», så har verdens rikeste brukt sin nyvunne rikdom til å gi rause pengegaver til tenketanker og politiske partier som er villig til å sørge for at de holder seg på toppen.

Vår egen regjering er sterkt inspirert av økonomiske teorier som ser skattekutt som en automatisk kilde til økt økonomisk vekst.

Lars Gunnesdal

I et slikt perspektiv er det kanskje ikke så uforståelig hvorfor skatteparadisenes hemmelighold fortsatt godtas. I tillegg har maktpersoner og statsledere som David Cameron dratt personlig nytte av at systemet har forblitt som det er. Skattekuttkonkurransen har, som vi skjønner, også hatt sine velvillige medhjelpere i landene som deltar. Vår egen regjering er for eksempel sterkt inspirert av økonomiske teorier som uten empirisk grunnlag ser skattekutt som en automatisk kilde til økt økonomisk vekst. Finansminister Siv Jensen har et avslappet forhold til skatteparadis, og mener de ikke først og fremst bidrar til skatteunndragelser, men sunn skattekonkurranse.

Penger spart uten dyr skatteplanlegging

Gjennom bruk av kompliserte selskapsstrukturer som involverer internprising og lånetransaksjoner med datterselskaper i skatteparadiser, slipper selskap som Apple, Google, Facebook og Starbucks ofte unna nærmest uten å betale skatt.

Gabriel Zucman kommer med flere forslag til løsninger i sin bok. Han foreslår at transnasjonale selskaper skal skattes i forhold til aktiviteten (ansatte, investeringer, omsetning) de har i landene de opererer i. Slik er det i dag mellom delstatene i USA. EU arbeider med en lignende modell. All bruk av internprising og flytting av inntekter og overskudd vil bli meningsløst.

På den positive siden, skriver Zucman, tenk på alle milliardene de store selskapene nå vil slippe å bruke på dyr skatteplanlegging! Forslaget er nært beslektet med kravet om land-for-land rapportering, som blant andre Tax Justice Network har arbeidet for lenge.

EU kan true med toll

Zucman foreslår også å samle informasjonen som myndighetene trenger for å skattlegge skjulte formuer i et felles register, for eksempel i regi av IMF. Han ser deretter for seg en global formuesskatt. Dette vil, i tillegg til å redusere ulikhet, kunne fungere som en skatt på hemmelighold. Alle formuer, selv de «uten eiere», vil uansett skattlegges.

Skatteparadiser vil bukke under dersom de blir utsatt for nok press. EU kan begynne med sine egne urokråker Sveits og Luxembourg.

Lars Gunnesdal

En viktig lekse, ifølge Zucman, er at selv skatteparadiser vil bukke under dersom de blir utsatt for nok press. EU kan begynne med sine egne urokråker Sveits og Luxembourg. Zucman beregner at Sveits påfører sine naboland tapte skatteinntekter tilsvarende at Tyskland, Frankrike og Italia skulle ilagt sveitsiske varer en toll på 30 prosent. Hadde man gjort det (eller truet med det), hadde Sveits trolig måttet ta til vettet og fjernet hemmeligholdet.

FØLG DEBATTEN: NRKYtring på Twitter

Vi må snu utviklingen

Til og med Det internasjonale pengefondet (IMF) og OECD mener nå at økende ulikhet har vært skadelig for den økonomiske utviklingen i de fleste vestlige land siden 1980-tallet, stikk i strid med toneangivende teorier innen økonomifaget. IMF, i tillegg til en rekke framtredende økonomer, påpeker at økt konsentrasjon av inntekt og formue kan bidra til gjeldsoppbygging, ustabilitet og krise.

Parasittvirksomheten skatteparadiser bedriver er alvorlig. Så lenge myndighetene toer sine hender, vil skattekuttkappløpet mot bunnen fortsette. Dette er gode nyheter for verdens økonomiske elite, som er godt tjent med at presset på skattene framstår nesten som en naturlov.

Heldigvis har demokratiet mange virkemidler de kan ta i bruk for å gjenvinne makten. Det vi trenger nå, er politikere som viser at ulikheten bare vil vokse bare så lenge vi lar den gjøre det.