NRK Meny
Kronikk

Skamløshetens år

Noen av de viktigste nye stemmene i landet tilhører skamløse unge kvinner.

MOROCCO-HOMOSEXUALITY-TRIAL-FEMEN

En aktivist fra feministgruppa Femen bæres bort av marokkanske politifolk. Gruppa demonstrerte til støtte for homofiles rettigheter i Marokko. Femen er en av de gruppene som utfordrer religiøse og patriarkalske normer. Det gjør også flere av de viktigste nye debattantene her hjemme, men på helt andre måter, skriver kronikkforfatteren.

Foto: FADEL SENNA / Afp

2016 ble beriket av stemmene til kvinner med muslimsk bakgrunn som kritiserte kvinneundertrykkende normer. Sofia Srour, Nancy Herz og Namra Saleem er blant dem som har kalt seg «skamløse kvinner». Jeg er full av beundring for de skamløse kvinnene. Jeg tror at deres stemmer vil bli stående igjen som noen av de viktigste ytringene i Norge 2016.

Selv er jeg kvinne, men har ikke minoritetsbakgrunn. Som kristen kan jeg kjenne igjen mange av problemstillingene fra konservativ kristen seksualmoral, men dette påvirker mitt liv på en annen måte enn deres.

I queer-teorien finnes begrepet «sister outsider». En «sister outsider» er en som er solidarisk, men som ikke deler de utsattes konkrete livssituasjonen. Som en «sister outsider» ønsker jeg å utvide høstens samtale om skamløshet, særlig i retning av det som er mitt profesjonelle og eksistensielle felt: Den feministiske og kreative bruken av religionens tradisjonelle lære og symboler i frigjøringsøyemed.

Skamløshet som frigjøring

Å bruke skamløshet som en hedersbetegnelse er ikke uproblematisk. Både som samfunn og på individnivå kan det å føle skam være etisk: den som skader andre mennesker, bør føle skam. I en etisk forståelse av skam er det å være skamløs å ikke se hvordan egne lyster og ønsker kan påføre andre mennesker sår.

Høstens skamløse kvinnestemmer bruker skamløshet mot en annen bakgrunn enn denne. Når kvinner med minoritetsbakgrunn bruker «skamløs» om sin egen posisjon sikter de ikke til skamløshet som mangel på fellesmenneskelig etikk. De bruker ordet som en frigjøringsstrategi for å bekjempe kulturelle koder for kvinnelig sømmelighet og anstendighet.

De som bør skamme seg, er ikke dem som bryter med disse normene, men dem som i utgangspunktet påførte skammen. Man aksepterer ikke lenger hvem som har rett til å påføre skam og hvem som er mottaker av andres skampåføring.

Skamløshet som frigjøringsstrategi er derfor ikke et argument for at det ikke finnes handlinger man etisk sett bør skamme seg over. Det er heller ikke et forsøk på å forhandle frem et bitte litt større rom for hva som regnes som anstendig for kvinner med minoritetsbakgrunn. Det handler heller om å sette spørsmålsteg ved hvem som har makten til å definere hva som er skammelig og hva som er moralsk riktig adferd.

Man aksepterer ikke lenger hvem som har rett til å påføre skam.

Kraften i skamløshet som frigjøringsstrategi ligger i at man ikke bare kjemper mot kvinneundertrykkende praksiser og holdninger, men at man handler som om frigjøringen allerede har skjedd.

Skamløshet som frigjøringsstrategi har derfor en profetisk dimensjon: i bøker, debattinnlegg og handlemåter skaper man en annen virkelighet som ikke er virkelig i samfunnet som helhet. Men hvis det skjer på disse stedene, hvorfor ikke over alt?

Skamløshet som frigjøring: mer enn kjønn og seksualitet.

Det mest skamløse jeg vet om er tekstene til Steve Biko. I apartheids rasistiske virkelighet var svart intellektuell motstand forbundet med livsfare.

Steve Biko 1978

Anti-apartheid aktivisten Steve Biko.

Foto: Ap

Nettopp her innleder Biko sine artikler med «I write what I like». Jeg skriver det jeg vil. Ved å faktisk skrive akkurat det han mener oppfører Biko som om en virkelighet hinsides rasismen, sensuren og undertrykkelsen allerede har oppstått: seieren er innenfor rekkevidde.

I møte med hvit rasisme er Bikos setning: «Jeg skriver det jeg vil», en dypt skamløs oppførsel. Biko betalte med livet for denne skamløsheten: regimet fengselet ham og påførte ham dødelige hodeskader under avhør.

Skamløshet og religion

Som kristen og teologisk forsker er jeg særlig opptatt av et aspekt ved høstens skamløshet, nemlig forholdet mellom skamløshet og en feministisk og kreativ bruk av religion. Først og fremst er skamløsheten teologikritisk: den synliggjør hvordan religion begrunner og forsterker kulturelle forestillinger om kvinnelig sømmelighet og dydighet.

Dette anliggende deler høstens skamløse kvinner med feminister med majoritetskulturell bakgrunn. Eksempler er Amalie Skrams romaner fra slutten av 1880-tallet, om hvordan kristen ekteskapslære gjør at kvinner blir i voldelige relasjoner.

Men går det an å se for seg at religion også spiller en kreativ konstruktiv rolle i skamløsheten? Like viktig som denne rettmessige feministiske teologikritikken er spørsmålet om det finnes noe på den andre siden av kritikken. Med andre ord: formulerer de skamløse kvinnene selv nye religiøse bidrag? Hvis det er tilfelle, er det mulig å spørre om de i praksis er uformelle religiøse ledere som nytolker sin egen religiøse tradisjon på en innovativ måte som langt overskrider det formelle religiøse ledere er i stand til.

Religion skal være i endring.

Jeg mener at det finnes eksempler på skamløse religiøse bidrag. En slik bruk er ikke i seg selv unik for skamløsheten. Det er ikke bare sosiologen eller religionsviteren som observerer og beskriver at (minoritetens eller majoritetens) religion er i endring. Som religiøs selv mer mener jeg at religion skal være i endring.

Religion unngår å havne på Museet for fortidens livsanskuelser bare ved å være en levende og dynamisk prosess. Hvis religion skal ha kraft som livsfortolkning må den kompromissløst respondere på samtidens erfaringer og lengsler.

Skamløshet som strategi

Fra en muslimsk kontekst kan man trekke frem to eksempler på en skamløs og kreativ teologisk nyskapning. Eksemplene kan oppfattes som ytterliggående og deltagerne i høstens debatt kan ikke tas til inntekt for dem.

Jeg mener de er relevante fordi de viser et kreativt religiøst potensial som ligger i skamløshet som frigjøringsstrategi.

Et eksempel er den egyptiske feministen Aliaa Magda Elmahdi. I 2015 menstruerte hun på IS` flagg. Handlingen kan forstås som en kritikk av IS. Men handlingen er mer kompleks enn som så: Elmahdi kunne, i likhet med svært mange andre muslimer – eksempelvis norske Faten Mahdi Al-Hussaini – tatt verbalt avstand fra IS.

France Tunisia Femen Protest

Aliaa Magda Elmahdi protesterer i 2013 mot fengslingen av feminister i Tunisia.

Foto: Francois Mori / Ap

Men Elmahdis skamløse handling går lengre enn tradisjonell verbal kritikk: handlingen kan leses som en avvisning av selve språkets mulighet til å formulere en kritikk som er sterk nok.

Det som brytes er derfor ikke bare koblingen mellom IS og islam, men det verbale språkets evne til å romme en avvisning. Denne erfaringen er på ingen måte ny: Å oppleve et at det finnes et misforhold mellom det konvensjonelle religiøse språket og virkelighet er en av kildene til en form for religiøs praksis som finnes i både islam og kristendom: mystikken.

Den enkle tolkningen av Elmahdis handling er blasfemien. Men hvorfor skal man ta for gitt hva som er blasfemi og hva som er from religiøs praksis? Hvis skamløshet også forstås som en kilde til religiøs erkjennelse, kan Elmahdis handling forstås som et bidrag til mystikken.

Et annet eksempel er franske Vincent Gourious bilde av en Femen-aktivist fra Midtøsten/Nord -Afrika. En kvinnen er iført hijab, men en hårlokk tydelig synlig. Hun har blottede bryst hvor det står skrevet med maling: «Woman akbar» (istedenfor «Allahu Akbar», Gud er stor). Her brukes det tradisjonelle symbolet (hijaben) nettopp for å undergrave nettopp det symbolet formidler:

Den skamløse kvinnekroppen bryter gjennom tøyet og hodeplagget: håret og brystene er synlige. Bildet kan leses som et forsøk på å avvise religion («Allahu Akbar») til fordel for et engasjement for kvinnes liv: Gud er ikke stor, det er kvinners liv det er verdt å hylle. Men det ingen ting som hindrer bildets betrakter fra å spørre om det må være en motsetning mellom Allahu Akbar og woman akbar.

Kan ikke nettopp woman akbar også forstås som en oppfyllelse av Allahu Akbar, en tro på Gud, også i muslimsk drakt, som befinner seg hinsides de sider ved islam som både Femen og norske skamløse muslimske kvinnene kritiserer?

Disse eksemplene viser de hvordan skamløs teologikritikk ikke kun forblir i kritikken av religion. Kritikken er også genuint teologisk nyskapende. Og: Kvinner som Elmahdi og den navnløse Femen-aktivisten legger for dagen en teologikritikk som er råere og mer kreativ enn en den gjennomsnittlige liberale statskirkeprest eller dem som hevder å fortelle muslimske kvinner hva som må til for at de skal bli «frigjort».

Skamløshet og majoritetsreligion: Pussy Riot

Skamløs teologikritikk tilhører ikke bare til 2016. I 2017 er det fem år siden Pussy Riot ba sin punkebønn i Vår frelses katedral, Moskva. For denne bønnen ble noen av gruppens medlemmer tiltalt i en sekulær domstol, dømt og fengslet.

Punkebønnen er en bønn til jomfru Maria. I luthersk, ortodokse og katolsk tradisjon har Maria ofte blitt gjort til et symbol på den ærbare kvinneligheten og moderskapet. I Pussy Riots bønn transformeres Maria-bønn fra å være en from kirkelig autorisert praksis som indirekte opprettholder patriark Kirils maktposisjon. I istedenfor blir den til å bli en feministisk kritikk av den samme makten: de ber jomfru Maria om å bli en feminist som fjerner Putin og Kiril.

Punkebønnens form er også skamløs: innimellom versene er det samplet inn musikk av den russiske komponisten Sergej Rachmaninov som brukes i ortodoks gudstjenesteliv. Tradisjonstunge elementer brukes på en måte som undergraver den samme tradisjonen. Igjen ser vi skamløshetens kjennetegn:

I de 30 sekundene sangen varte, ble det skapt en ny virkelighet, hvor Maria er blitt en feminist og hvor unge kvinners stemmer lyder i en kirke som kun har mannlige prester. Det er dette som er skamløshetens provoserende løfte: Når friheten har brutt gjennom i form av en 30 sekunders sang eller i en tekst, hvorfor ikke i hele samfunnet, hele tiden?

Som feministisk orientert prest mener jeg at skamløse nyskapende religiøse praksiser er svært viktige. I anledning femårsjubileet for Pussy Riots punkebønn har jeg laget en Youtube.video: Hommage a Pussy Riot. I videoen iscenesetter jeg Maria som tar imot Pussy Riots bønn og gjemmer den hjertet sitt, slik Lukas skriver hun gjorde med budskapet fra engelen.

Kanskje blir hun også omvendt: Maria-som-feminist er ikke bare mor. Hun er også en som kjemper for kvinners livsbetingelser og vilkår. Slik blir Pussy Maria Riot en provokasjon mot konservative religiøse tolkninger av Maria.

Skamløse, nyskapende religiøse praksiser er svært viktige.

Skamløshetens nødvendighet

Elmahdi, den navnløse Femen-aktivisten og Pussy Riot: De har forskjellig religion. De lever i forskjellige land. De har ulike politiske prosjekter. Det de har til felles er at de tar utgangspunkt i tunge religiøse symboler, rom, praksiser og gjenstander. De nekter å underlegge seg den konvensjonelle bruken av disse. Men de slipper dem heller ikke. De bruker den kreativt, slik religiøse mennesker har gjort til alle tider.

Selv overlever jeg i min egen religiøse tradisjon fordi det skamløse elementet hele tiden truer ethvert forsøk på å sette to streker for under hvem Gud er og hvem som har rett til å tale på vegne av henne: Si at snekkeren er gud, og har stallen å vise til som fødested. Si at man er verdens skaper, men måtte flykte i sitt første leveår for å unnslippe en massakre.

Kanskje er julen en skamløs affære.

HØR: Jul i P2 med Gyrid Gunnes