Kronikk

Sivilbefolkningen må komme først

Det kan være for sent å redde Syria som samlet stat eller bistå det syriske opprøret i kampen mot president Assad. Det internasjonale samfunnet bør nå først og fremst være opptatt av hva som gagner den syriske befolkningen.

Syriske flyktninger

Syriske flyktninger på vei til Tyrkia. Store deler av befolkningen er drept, skadet eller traumatisert i borgerkrigen.

Foto: BULENT KILIC / Afp

I dag er Syria grovt sett delt i tre; regimet kontrollerer områder i sør og vest, ulike opprørsallianser har styrkepunktet i nord og øst, og kurdiske grupper har kontroll lengst nordøst.

Kampene pågår primært mellom regimet og opprørerne, men også mellom lokalt funderte opprørsallianser, islamistiske og kurdiske grupper. Ingen av partene ligger an til å vinne kontroll over Syria som helhet.

Tiden da en internasjonal intervensjon kunne ha reddet Syria som en samlet stat er over. Etter to og et halvt år med borgerkrig er landet for alvor delt etter religiøse og etniske skillelinjer, og flere av aktørene styres sterkt av regionale makters interesser.

Store deler av befolkningen er nødvendigvis traumatisert og mange fulle av hat mot egne naboer. Det er lidelse, kaos og jevn nedbygging av samfunnets sosiale strukturer.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Asad har kommet styrket i løpet av sommeren

Vi vet at en presset Assad så sent som i vår hentet inn store Hizbollah-styrker fra Libanon for å gjenvinne kontroll over et område vest i Syria. Hvordan vil Assad bruke Hizbollah neste gang?

Frida Nome, Nupi

Gjennom to og et halvt år har president Assad advart om at dersom han selv gir slipp på tøylene, vil anarki og terror råde grunnen. I løpet av to og et halvt år har han sørget for å få rett.

Assad har i prinsippet kommet styrket ut av denne sommeren. Regimet har vunnet tilbake opprørskontrollerte områder i Homs, men kanskje enda viktigere – det har trolig befestet sin politiske legitimitet i store deler av befolkningen.

Med militærkuppet i Egypt 3. juli og det nye egyptiske regimets harde nedslag mot islamister i Kairo, har Asad fått uventet støtte for sitt fremste argument i kampen mot opprørerne: Siden borgerkrigen begynte i Syria i 2011 har Assad nemlig satt «islamist»-merkelapp på hele opposisjonen uavhengig av religiøs bakgrunn og ideologisk tilhørighet.

Han har videre slått alle islamister i hartkorn med Al Qaida, og stemplet enhver som har hevet våpen mot hæren og sikkerhetsstyrkene som terrorist.

Kan hende har Assad-regimet tolket det internasjonale samfunnets svake reaksjon mot overgrepene i Kairo de siste ukene som en aksept for at islamisme kan bekjempes med alle midler?

Opprørerne radikalisert

Med tiden har vi sett en radikalisering av de syriske opprørsgruppene, både hva gjelder metoder og ideologi.

Satt på spissen kan man si at mange av de såkalt sekulære gruppene har tatt i bruk et islamistisk symbolspråk, flere av de moderate islamistiske har gått i salafi-jihadistisk retning, og noen av de salafi-jihadistiske har knyttet seg til Al Qaida.

Den politiske eksilopposisjonen tar avstand fra forsøkene på å trekke opprøret i radikal islamistisk retning, men ettersom Al Qaida-gruppene er de mest effektive i krigen mot Assad, er det de som har best vekstvilkår.

Ifølge Obamas og Kerrys uttalelser er det først og fremst USAs troverdighet i Midtøsten som må reddes.

Frida Nome, Nupi

Radikaliseringen av de syriske opprørsgruppene gjør at flere spør seg om opprøret i det hele tatt bør styrkes med militær intervensjon.

Det finnes ingen politisk opposisjon som er sterk nok til å forhindre anarki dersom opprøret skulle nå sitt fremste mål om å kaste regimet, men så er det heller ikke et ønske om å styrke opprøret som får USA til å planlegge intervensjon i Syria nå.

Ifølge Obamas og Kerrys uttalelser fredag er det først og fremst USAs troverdighet i Midtøsten som må reddes.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Hva betyr et militært angrep for befolkningen?

Når målet med et begrenset militært angrep på Syria er å markere det internasjonale tabuet for bruk av kjemiske, og gjennom det gjenreise USAs troverdighet, bør et viktig kontrollspørsmål være hva dette vil bety for den syriske sivilbefolkningen.

Landet er i dag arnested for en regional maktkamp, og for en stadig dypere sekterisk splittelse mellom Sjia- og Sunnimuslimer. Den er en arena for et maktspill mellom Israel, USA og Iran, og det er et treningssted for globale jihadister.

Frida Nome, Nupi

De mulige scenarioene er uendelige, men det bør ikke holde oss fra å overveie nøye hva et angrep kan innebære på bakken – i morgen og på lengre sikt.

Vil det ødelegge de kjemiske våpenlagrene og beskytte sivile mot fremtidig bruk av nervegass? Vil det skremme Assad tilstrekkelig fra å bruke masseødeleggelsesvåpen i fremtiden? Eller vil det få regimet til å «svare» på angrepet – ved å straffe egen befolkning ytterligere, eller ved å trekke sine allierte i Iran og Hizbollah enda lenger inn i konflikten?

Vi vet at en presset Assad så sent som i vår hentet inn store Hizbollah-styrker fra Libanon for å gjenvinne kontroll over et område vest i Syria. Hvordan vil Assad bruke Hizbollah neste gang?

Et arnested for regional maktkamp

Det er lett å forstå behovet for å markere at bruk av kjemiske våpen aldri kan tolereres verken i Syria eller andre steder. Men dersom et angrep ikke vil ødelegge Assads kjemiske våpenlagre, er det da riktig å risikere en opptrapping av konflikten og å gjøre Syria til arena for nok en ekstern agenda?

Landet er i dag arnested for en regional maktkamp, og for en stadig dypere sekterisk splittelse mellom Sjia- og Sunnimuslimer. Den er en arena for et maktspill mellom Israel, USA og Iran, og det er et treningssted for globale jihadister.

Er det da riktig å la den syriske sivilbefolkningen ta støyten også for en internasjonal kamp mot kjemiske våpen?

Det er ingen enkle svar på spørsmålene om intervensjon i Syria. Det finnes ingen magisk formel som kan fraskrive oss moralsk ansvar overfor Syrias lidende befolkning.

Men en ting bør være klart. Får Norge spørsmål om å delta i et angrep, bør et viktig kontrollspørsmål være hva som best vil gagne den syriske sivilbefolkningen.