Kronikk

Seniorer trenger et fleksibelt arbeidsliv

Å ta vekk muligheten for midlertidig ansettelse er et dårlig tiltak når målet er å få hele folket i arbeid.

Even Bolstad, daglig leder HR Norge

Alderen blir et problem når man bikker 55 år. For noen yrker kommer problemene langt ned i 40-årsalderen. Derfor må det være rom for midlertidig ansettelser, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Rasmus Kongsore

Er du født på 50- eller 60-tallet handler det om å klamre seg fast i den jobben du har. Sjansen for å få seg ny, fast jobb synker nemlig drastisk med alderen.

Da vil muligheten for en midlertidig stilling eller innleie være en mulighet – ikke et problem. Regjeringen har startet prosessen med fjerne den generelle adgangen til midlertidig ansettelse. Da bør man i hvert fall gjøre tydelig unntak for dem over 50 år.

I det siste har det vært fokus på syttiåringer som kan og vil, men som må slutte. Det kan være flere grunner til det. Enten fordi virksomheten ikke ønsker at andre kan påberope seg rett til å fortsette, fordi syttiåringene blokkerer for midlertidig ansatte eller andre som kunne overtatt stillingen eller rett og slett fordi man ikke har behov for arbeidskraften.

Få virksomheter ønsker, forståelig nok, uansett ikke å ansette noen til evig tid. Det er flott med de få som kan og vil jobbe også etter fylte 70. Men dette er samtidig en svært liten ressurs sammenlignet med det vi går glipp av med alle dem som er langt yngre, som faller ut av arbeidslivet og aldri kommer inn igjen.

Mister du jobben som 55-åring, betyr dette fort 15 år uten jobb. En rekke undersøkelser viser nemlig at alderen blir et problem når man runder 55 år. For noen yrker kommer problemene langt ned i 40-årsalderen.

Muligheten for midlertidig ansettelse vil gi virksomheten og jobbsøkeren anledning til å prøve ut «forholdet».

«Bli konsulent», pleier jeg å si når jeg blir kontaktet av folk på 50 pluss som av forskjellige grunner er uten jobb og prøver å komme inn på arbeidsmarkedet igjen. Eller gå i dialog med et bemanningsselskap som «får deg innenfor». Det er en flott måte å bruke seg selv, holde seg oppdatert og tjene penger.

Hvis målet egentlig er ansettelse, gir det også mulighet for å vise seg frem for mulige arbeidsgivere.

Men ikke alle har ønske om å bli konsulenter. Enda færre har forutsetninger for det.

De fleste ønsker bare å bli en del av et kollegafellesskap, føle at de bidrar i samfunnet og tjene en grei lønn. Alternativet er å ta ut pensjon og AFP, eller enda verre: Gå på arbeidsledighetstrygd og føle seg overflødig.

Redd for feilansettelser

Snakker man med virksomhetene, er de fulle av godvilje til å ansette mennesker over 55 år. Men når det kommer til handling, så kommer tvilen og motforestillingene.

Det kan være en opplevelse om at seniorene egentlig er overkvalifisert for stillingen, en redsel for at vedkommende ikke skal finne seg til rette og trives eller en ide om at de ikke henger med teknologisk.

Når man snakker med virksomhetene kommer det også frem bekymring for «innelåsning», det vil si at seniorene på grunn av alderen blir sittende i en stilling de likevel ikke passet så godt til, fordi mulighetene utenfor virksomheten er få. Det blir fort et problem for alle parter.

Mange som ansetter er redde for å ta for stor risiko.

Ansettelser handler i stor grad om å unngå feilansettelser, og mange som ansetter er redde for å ta for stor risiko. De driver det som kalles negativ seleksjon. Ofte skjer det helt ubevisst.

De siler rett og slett vekk det som fremstår som annerledes. De som ser annerledes ut, har annerledes navn, de som har hull i CV-en eller på annen måte utfordrer det som fremstår som kjent, trygt og godt, blir sortert til side.

Det handler ikke alltid om at virksomheten ikke er positivt innstilt, rent prinsipielt. Det handler om holdninger, fordommer og at den enkelte leder vet at dersom noe «ikke funker» så ender det opp som hans eller hennes «problem».

Viktig tiltak for å få alle i arbeid

Når man får inn en ny kollega, blir det lettere å se mennesket og ikke bare stereotypien. Muligheten for midlertidig ansettelse vil gi virksomheten og jobbsøkeren anledning til å prøve ut «forholdet», og det kan være nettopp det som skal til for at medarbeideren får vist seg frem og bevist at stereotypiene ikke stemmer.

Mister du jobben som 55-åring, betyr det fort 15 år uten jobb.

Når flere kommer i arbeid får virksomheten sårt tiltrengt kompetanse og samfunnet får en skattyter i stedet for en trygde- eller pensjonsmottaker.

Lager man et generelt unntak for alle over 50 treffer man både de som faller utenfor lenge før de fyller 70, men skaper også rom for korttidskontrakter med dem som ønsker å fortsette også opp i syttiårene.

Å ta bort muligheten for midlertidig ansettelse eller å bli leid ut gjennom bemanningsselskap, er rett og slett et dårlig tiltak når målet er å få hele folket i arbeid.