Viken, Vestfold/Telemark, Innlandet og Troms/Finnmark har utredet kostnadene ved å skille seg. Å utrede konsekvensene av politiske valg, er en selvfølge i et moderne og sivilisert land.
Konsekvensene er ifølge fylkeskommunene selv at det blir dyrt. Spesielt for de tre sørligste skilsmissekandidatene. Både i direkte kostnader for å splitte opp fylkene, etablere nye administrasjoner og for å etablere en fungerende organisasjon som skal fungere fra dag 1.
Men det blir også dyrt i form av tapte synergier, samt at flere av de minste fylkene kommer til å gå med store underskudd, som ifølge fylkeskommunene selv kan medføre kutt i tjenester de har ansvar for. For eksempel videregående skole, kollektivtrafikk, næringsutvikling, fylkesveger, kultur eller tannhelse – hvis ikke noen andre plukker opp denne regninga.
Ap, Sp og SV var de tre partiene som i 2005 startet regionreformen. Ambisjonen var at daværende fylkeskommuner skulle avløses av regioner som var sterkere enn fylkeskommunene, for å sitere Karl Eirik Schjøtt-Pedersen fra Stortingets talerstol den gang.
Å være mot Viken, Vestfold/Telemark, Innlandet og Troms/Finnmark, er en ærlig sak. Spesielt siden Høyreregjeringen gjorde en dårlig jobb med regionreformen som skapte disse fylkene.
Ap, Sp og SV ble nedstemt i Stortinget da vi foreslo mange flere oppgaver, makt og myndighet til disse nye storfylkene.
Det ville vært billigere, lettere og mer i tråd med den regionalpolitikken man har stått for de siste 15 årene, om man reparerte – ikke reverserte regionreformen.
Nå må man være ærlig på at om disse skilsmissene gjennomføres, så er regionreformen i realiteten død.
De oppgavene, den makten og den myndigheten Ap, Sp og SV har prediket i flere valg om at bør flyttes ut til folkevalgt styring i regionene, de blir liggende igjen i det statlige byråkratiet, i direktoratene, de ytre etatene og hos Statsforvalterne i denne perioden.
Den regionale satsingen vil bestå i å reversere og reetablere gamle fylkeskommuner.
Jeg mener det er en bedre løsning å reparere – ikke reversere regionreformen. Men om et flertall i de fylkene som nå diskuterer skilsmisse, virkelig ønsker å sette opp de gamle fylkesgrensene igjen – er det urimelig å sende regningen til alle oss andre.
De økonomiske konsekvensene disse fylkene har presentert, er så alvorlige at de må ta brorparten av regningen selv.
Det må være fullstendig uaktuelt at driftsunderskudd fordeles på resten av fylkene, og at opparbeidet gjeld saneres av staten, med mindre alle fylker får samme gjeldssanering.
Engangskostnadene må holdes på et minimum som ikke begrenser handlingsrommet i økonomien til de andre fylkeskommunene.
Vi forventer realvekst godt ut over lønns- og prisstigning etter åtte år med Høyreregjering.
Vi har store oppgaver å løse innen skole, veg, kollektivtrafikk og det grønne skiftet, og vi må få muskler til å gjøre det – selv om andre velger å skille lag og bruke tiden på å reetablere gamle fylkeskommuner.
De får bestemme det selv, men de kan ikke sende regninga til oss.
