Europa og verden er i sjokk etter Russlands invasjon av Ukraina. Det er uvirkelig å se TV-bildene og at dette er noe som skjer i dag, nå, så nært.
Som ansatte i universitetssektoren, er det trist å se utbombede universitetsbygninger og studenter på flukt. Hvem vet når en igjen kan vende tilbake til en normal ukrainsk studiehverdag. Antagelig ikke på veldig lenge. Vi er klare for å ta imot og støtte ukrainske kollegaer og studenter i krisa de nå er i. Det skulle bare mangle.
Og selvfølgelig skal vi reagere, straffe og sanksjonere mot russiske myndigheter, bedrifter og oligarker. Men vi må evne å skille statlige institusjoner og propagandakanaler fra andre aktører, og spørre oss hvem som tjener og taper mest på avlysninger og isfront på kultur- og utdanningsfeltet.
Risikabel boikott
Den siste uka har vi hørt at kulturinstitusjoner boikotter russiske kunstnere. Og den norske regjeringa går inn for å fryse alt samarbeid med russiske utdanningsinstitusjoner. Vi er oppriktig redde for at dette vil ramme helt feil.
Å kutte pengestrømmer, fryse investeringer og innføre andre type sanksjoner er nødvendig. Men når man innfører sanksjoner som med stor sikkerhet også vil ramme det frie ord og isolere utdanningsinstitusjoner, selve grunnmuren i et lands demokratiske utvikling, er det stor fare for at det virker mot sin hensikt.
Under Putin er det økende tendens til at enkeltindivider, som jobber for ikke-statlige organisasjoner i samarbeid med vestlige organisasjoner, stemples som «utenlandske agenter», straffes med bøter og fengsles. Å overlate norsk-russisk forskningssamarbeid til individnivå, uten støtte på institusjonsnivå, vil innebære svært stor risiko for enkeltpersoner.
Internasjonal humanitærrett, jus in bello, gjelder i krig og regulerer unntakstilstanden med konflikt og har målsetting om å minimere skadeomfanget. Overført til kultur- og utdanningsfeltet kan en ha retningslinjer som også orienterer seg etter mål om å minimere skade.
Militære angrep skal ikke ramme sivile. Tilsvarende bør en spørre seg hvordan boikott vil ramme. Å nekte tilgang til scener og fryse muligheten til norsk-russisk studentutveksling, kan gjøre vondt verre for enkeltaktører, og en kan ved å føre ei slik linje risikere å støtte opp om Putins narrativ om Vesten.
En tidligere russisk-ukrainsk student ved Universitetet i Sørøst-Norge skriver i en melding: «Det betyr virkelig mye å vite at folk utenfor Russland bryr seg. Det gjør at det ikke føles som vi blir kuttet av fra hele verden og at dette er slutten på alt.»
Rammer som rammer
Det er vanskelig å ha oversikt når situasjonen er kaotisk og en føler akutt behov for å vise motstand. Avgjørelser blir tatt ut fra et behov om å «gjøre noe nå». Samtidig er det viktig å ta lærdom av tidligere historie og lignende situasjoner. Kulturutveksling og samarbeid i utdanningssektoren er viktig også under unntakstilstanden.
Filosof og litteraturviter Judith Butler har skrevet essaysamlinga «Frames of War» (2009) med utgangspunkt i USAs krigføring i Afghanistan og Irak. Krig gjør noe med blikket vårt og hvordan vi rammer inn virkeligheten. Butler viser til groteske eksempel på dehumanisering av motparten, der gjelder det involverte soldater.
Men også vi som står mer på avstand merker at Russlands invadering av Ukraina har gjort noe med blikket. Krigen gir en trollsplint i øyet som gjør at den farger og gjør fint stygt også på andre områder enn der krigen herjer. Det er viktig at vi også ser hvor verdifullt langsiktig samarbeid for ytringsfrihet er i denne situasjonen, og at vi ser våre russiske medmennesker.
Kontakt for frihet og forståelse
Når diplomatiske forbindelser blir brutt, og statsledere ikke lenger evner å snakke sammen, er det desto viktigere at man evner å opprettholde alternative kontaktflater for utveksling av det frie ord.
Universitetsmiljøer vil nettopp kunne bidra til dette, noe historia tidligere har vist. Under Sovjettida spilte kontaktene mellom vestlig og østlig akademia en viktig rolle for å opprettholde fagsosiale og kulturelle forbindelser mellom mennesker på begge sider av jernteppet.
Fra våre universitetspartnere i Moskva, har vi fått høre om hvor mye samarbeidet mellom utdanningssektoren i øst og vest hadde å si under den kalde krigen, som frisone for mellommenneskelig kontakt og utveksling av tanker.
Utveksling av studenter og forskning mellom Norge og Russland fikk lenge utvikle seg positivt. Universitetet i Sørøst-Norge, der vi jobber, har hatt flere studiebesøk til Russland for norske studenter, og har tatt imot russiske studenter i Norge.
Norske og russiske studenter har knyttet kontakt og vennskapsbånd, utvekslet tanker og ideer, fått nye perspektiver, erfaringer og verdier knyttet til demokrati og samarbeid. Det er mange russiske studenter som nå fortvilet ser at jernteppet gjenskapes. Opplevelse av fangenskap og frykt for tilbakeskritt finnes også blant russiske venner og kollegaer.
En av dem skrev i en melding for et par dager siden:
«Det er som vi i ekspressfart har havnet tilbake i Sovjettida. Jeg husker hvordan det var å leve den gangen. Jeg vil IKKE tilbake dit».
