Hopp til innhold
Kronikk

Samtalen om sorteringssamfunnet

Tallene er tydelige: Vi er et sorteringssamfunn. Derfor må vi ha samtalen nå. Om verdien av et liv.

Downs Syndrom

Et diagram over kromosomene til en person med Downs syndrom. Legg merke til at det er et ekstra 21. kromosom.

Foto: U.S. Department of Energy Human Genome Program

Denne kronikken følger opp «Dawkins' rett til å være drittsekk» og «Livets verdi», red.anm.

Noen hevder at barn med Downs syndrom ikke har en verdi i seg selv. At det er opp til den enkelte forelder å få lov til å velge selv.

Slik stilles hensyn som er så og si uforenlige opp mot hverandre; hensynet til individets frihet og hensynet til menneskeverd.

Tallene er tydelige: ni av ti fostre med påvist Downs syndrom velges bort. Vi sorterer menneskeliv. Ergo er vi et sorteringssamfunn.

Kan vi snakke litt om dette?

Uten moralisering og såre tær, uten at vi hopper ned i skyttergravene? For det er en polarisert debatt, debatten om sorteringssamfunnet.

Kan vi ikke heller se litt på konsekvensene, heller reflektere rundt følgene av å gi enkeltindividet denne sorteringsmuligheten?

Kan vi klare å tegne opp det vi ser for oss blir samfunnet, blir oss, hvis vi velger å fortsette med rangering av menneskeliv?

Kan vi snakke om verdien av et liv?

SE DEBATTEN I KVELD: Kronikkforfatteren er en av gjestene

Livets begynnelse

En utfordring for denne diskusjonen er at vi i vårt samfunn ikke har klart å enes om når livet starter. Fosteret nyter et rettsvern etter 12. uke, såfremt det altså ikke påvises en diagnose som kvalifiserer til abort. Da er grensen trukket til 18. uke og i noen tilfeller også lenger.

Men vi kan snakke om dette allikevel, mener jeg.

Hvem er jeg? En medborger, men også en pårørende.

Trude Trønnes-Christensen

Hvem er jeg? En medborger, men også en pårørende. Som derfor står med hjertet i hånden i denne debatten. Jeg er søster til en høyst levende mann på 42 år. Han heter Stian og han har Downs syndrom.

Jeg vet noe om verdien av Stians liv for meg. Hva hans liv har gjort med mitt liv. Med mine egenskaper og med mine verdier. Han har avansert meg, han har gjort meg til et bedre menneske.

Men aller mest vet jeg også noe om Stians verdi i seg selv, hans livs verdi. Skal ikke han ha en rett til å leve i kraft av å være livet slik livet er? Skal ikke dette livet nyte et vern?

Mitt svar er selvsagt et ubetinget ja.

Et ja til livet.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Celler diagram, celledeling

Diagram over celledeling tidlig i embryoets utvikling. Tegnet av cellebiologen Edmund Wilson (1902).

Samfunnsdebatten henger ikke med

Det er fundamentet mitt i denne diskusjonen. En urokkelig tro på menneskeverd, den verdien du har i kraft av å være til. Til tross for at vi ikke klarer å lande tidspunktet for når vi blir til. Derfor vil jeg vil tilbake til konsekvensene av sorteringen. Og der har vi liten tid som samfunn; vi har ikke snakket nok om dette.

Skal ikke dette livet nyte et vern? Mitt svar er selvsagt et ubetinget ja.

Trude Trønnes-Christensen

Den teknologiske utviklingen har gått lynraskt. Vi har verktøy som titter inn i magen til mor og som kan finne ut hva slags menneske som gjemmer seg der inne. Men refleksjonen vår henger ikke med. Joda, debatten har haltet og gått, men den er polarisert og begrenset.

At vi rangerer menneskeliv betyr at menneskeverdet vårt er i endring. Det er i ferd med å gå i stykker. Dette påvirker verdigrunnlaget vårt. Og kanskje ordet verdigrunnlag oppleves som abstrakt og noe høyverdig. Og det er høyverdig. Men det er egentlig ikke så veldig abstrakt.

LES OGSÅ: Å diskutere verdien til et liv kan være provoserende

Hvem defineres ut?

Verdigrunnlaget er vårt styringsinstrument. For det enkelte mennesket og for samfunnet som sådan. Vi tilhører et samfunn hvor vi har en god tradisjon for ivaretakelse av det som er sårbart og det som faller på utsiden. Slik vokser velferdsstaten med sine systemer og institusjoner frem. Men disse systemene og institusjonene er aldri bedre enn menneskene som til enhver tid forvalter dem.

At vi rangerer menneskeliv betyr at menneskeverdet vårt er i endring.

Trude Trønnes-Christensen

Hva da når synet på menneskeverd endrer seg? Hva da når verdigrunnlaget er i endring? Hvordan vil dette påvirke de stedene der forvaltningen finner sted, der beslutninger fattes, avgjørelser tas? Hva med for eksempel skolene våre? Barnevernet? NAV? Eller hva med domstolene?

Hvordan vil vi se på hverandre, hvordan vil vi behandle hverandre? Hvem vil til slutt defineres som uønsket?

Det er dette vi må snakke om.

LES OGSÅ: Vår sønn kom til verden som en aldri så liten overraskelse

Tuftet på likeverd

Skal den enkelte virkelig ha denne muligheten til å sortere liv og er det et kvalifisert valg som i så fall gjøres? Er den enkelte opplyst nok?

Hvordan vil vi se på hverandre, hvordan vil vi behandle hverandre?

Trude Trønnes-Christensen

Jeg er ikke helt sikker på om jeg er glad for at vi har utviklet disse verktøyene, selv om jeg ser at det også åpner opp for å hjelpe liv frem.

Eller; det er kanskje dette jeg er helt sikker på.
At vi heller bør fokusere på å hjelpe liv frem.

Og det beste av alt er at konsekvensene av en slik holdning vil være et samfunn tuftet på et menneskeverd jeg tror på.

Likeverd.

Sorteringssamfunnet er tema for kveldens «Debatten», der kronikkforfatteren er en av gjestene. Er sorteringssamfunnet allerede her når ni av ti gravide kvinner som får vite at de kan få et barn med Downs syndrom, tar abort? I framtiden vil vi kunne finne ut mye mer om fosteret - skal helsevesenet hjelpe oss med det? Se Debatten på NRK1 kl. 21.30