Denne kronikken følger opp «Retten til å være en drittsekk», red.anm.
Rolf Marvin Bøe Lindgrens kronikk «Retten til å være en drittsekk» er både kvalmende, nedlatende og perspektivløs. At han fyrer opp under Richard Dawkins famøse Twitter-melding, og gir evolusjonsbiologen støtte både i hans holdning og hans rett til å mene det han gjør, er et godt eksempel på hva som er fundamentalt galt i abortdiskusjonen rundt fostre med Downs syndrom.
Det hadde vært lett å la Lindgrens kronikk forsvinne i floraen av innlegg og ytringer som preger både kommersielle og sosiale medier. Det er jammen nok å lese for den som orker, og meningene om hva som er det rette å gjøre spriker fra den ene ytterkanten til den andre.
Det som imidlertid synes å være en rød tråd er at foreldre og familiemedlemmer til barn med spesielle behov holder retten til liv høyt, og gjennom egne erfaringer og historier kan fortelle om verdien av å ha et familiemedlem som ikke alltid passer inn i samfunnets A4-folder. På den andre siden finner vi alle de som enten ikke har barn, eller har perfekte barn, som mener at et Down-barn er en belastning både for samfunnet, foreldrene og barnet selv.
Og til slutt har vi sånne som Lindgren og Dawkins, som i kraft av sine universitetsutdannelser og fagkompetanse mener seg berettiget til å mene noe med større tyngde enn oss andre. Og her har vi det største problemet med debatten.
Autoritetenes makt
For det er jo slik at vi stopper opp og lytter litt ekstra når en autoritet uttaler seg. En psykolog, en biolog, en lege med hvit frakk. Alle har i kraft av sitt virke en viss erfaring med barn med spesielle behov, og alle har sett problemene og utfordringene disse barna fører med seg. Alle har sammenlignet Down-barna med funksjonsfriske barn. Alle har tunnelsyn på forskjellene, og konkludert med at de medisinske, økonomiske eller emosjonelle belastningene er så betydelige at abort er å anbefale.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
At mange velger å abortere et Downs-foster er isolert sett riktig, og basert på dette faktum trekker Lindgren en konklusjon om menneskers tenke- og handlemåte: «De vil ikke at det å abortere et foster med Downs skal være moralsk forsvarlig – selv om det er det som vanligvis skjer med fostre som blir diagnostisert med Downs» skriver han. Altså befinner mange seg i en moralsk fortvilet situasjon i valget mellom å ta abort eller ikke. Sikkert også riktig.
Men hvorfor gjør de det? Hvem er egentlig rådgiverne i denne situasjonen? Hvem er det som påvirker mor (og far), og pøser på med informasjon om hva man har i vente som foreldre til et Downs-barn? Jo, det er autoritetene. Akademikerne. De hvite frakkene. De med tunnelsyn på problemene. Ikke alle oss andre som vet hva et liv med et utviklingshemmet barn faktisk er.
Er det rart at mange velger abort da?
Bærekraftige barn?
Både Lindgren og Dawkins er usedvanlig nedlatende i sin retorikk, der de på mødrenes vegne erklærer at problemene med å få og oppdra et barn med spesielle behov er så tyngende at de helst bør la være.
Hva med alle oss som faktisk har et Downs-barn? Er vi ikke i stand til å ta vare på våre barn? Lider barna våre under våre manglende ressurser, enten det er snakk om vår generelle foreldreevne eller våre økonomiske ressurser? Er det mange av oss som plasserer våre Down-barn i fosterhjem?
Lindgren gir oss også en nær-Hitler-opplevelse når han tillater seg å snakke om verdien av et liv sett i et økonomisk perspektiv, og at han ikke ønsker å leve i et samfunn der slikt ikke kan diskuteres.
Han konkluderer enkelt med at et barn med Downs ikke er bærekraftig. Siden når har menneskeheten reprodusert ut ifra et økonomisk perspektiv, Lindgren?
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Jeg vet ikke noe mer nedlatende
Jeg er altså far til en Down-gutt på fjorten. Heldigvis visste vi ikke hva vi hadde i vente da han ble født. For kanskje, bare kanskje, hadde vi hadde gjort som flertallet gjør, nemlig å ta abort. Hvorfor? Fordi vi ikke visste noe fra før, og fordi vi ville ha blitt fortalt av «hvite frakker» at det var best å ta abort. Fordi vi ville fryktet det ukjente, og valgt det sikre fremfor det usikre. Kanskje.
Men det ble aldri slik. Vår sønn kom til verden som en aldri så liten overraskelse, og vi har både strevet og kavet og gledet oss over ham hele veien. Vi har vokst med utfordringen. Vi har vokst med utfordringen! Og vi klarer oss aldeles utmerket.
Dette tar ikke Dawkins eller Lindgren med i sine betraktninger, og jeg vet ikke noe mer nedlatende enn at andre skal konkludere med hva jeg er i stand til eller ikke.
