Igjen har Det svenske akademiet overrasket.
Igjen har de forstyrret det etablerte synet på hva Nobels Litteraturpris egentlig skal være.
Mens spillselskapene har lent seg på erfaringen om at vinnerne skal være en smule elitistiske, at det skal være romaner, noveller eller poesi fra alle verdenshjørner, så har de tre siste prisvinnerne henholdsvis skrevet reportasjer i bokform (Svetlana Aleksijevitsj), sangtekster (Bob Dylan), og altså populær, kjent og tilgjengelig litteratur med dagens vinner, britiske Kazuo Ishiguro.
Spillselskapene får det vanskeligere
Det liker vi, og jeg kjenner at jeg allerede nå gleder meg til hvilke konklusjoner spillselskapene trekker ved neste års tildeling. De får det ikke enklere, det gjør ikke våre kolleger litteraturanmelderne heller. Men dess morsommere blir det, og muligens også desto mer interessant debatt om hva Nobelprisen i litteratur egentlig er.
Kazuo Ishiguro var selvfølgelig et navn som ble nevnt i forkant. Hans japanske navn sto på listene over mulige favoritter. Men et stykke uti. Der har det vært flere ganger. Sammen med blant andre Salman Rushdie.
Sistnevnte var for øvrig, ifølge The Guardian, en av de første til å gratulere sin gamle venn: «Old friend Ish, whose work I’ve loved and admired ever since I first read 'A Pale View of Hills' ('Skumring over landskapet' fra 1982, red.anm.). And he plays the guitar and writes songs too! Roll over Bob Dylan.»
Så kommer det garantert diskusjoner om hvorvidt Kazuo Ishiguro fortjener en slik pris. Det blir arbeid for litteraturviterne og anmeldere også i dagene fremover.
Vi andre kan feire dagen ved å hente frem igjen den fabelaktige filmatiseringen av 1989-romanen «The Remains of the Day» eller lese et forfatterskap som omtales, av Det Svenske Akademiets sekretær Sara Danius, som en særdeles interessant blanding av Ishiguro selv, Jane Austen, Franz Kafka og muligens også en dråpe Marcel Proust.
Det er ikke småtteri.
Nobels vilje
Jeg hektet meg opp i den korte, men også litt kryptiske begrunnelsen Sara Danius ga da hun klokken ett i dag åpnet den gullkantede døren i Stockholm.
Hun sa at prisen ble gitt til en forfatter som skriver romaner med en sterk følelsesmessige kraft. Romaner som viser avgrunnen under vår illusjon av å høre hjemme i denne verden.
Så kan man tolke det i flere retninger. Men det er ingen tvil om at Ishiguro, med sin oppvekst i England og bakgrunn fra Japan, hele tiden har levd med følelsen av å ikke høre helt til. Han har den fremmedes blikk, selv om han er hjemme.
Dermed kan han, med sine skriveferdigheter, gi knivskarpe og gjenkjennelige beskrivelser av hva det gjør med et menneske å flytte på seg.
I Alfred Nobels testamente står det at vinneren skal skrive førsteklasses litteratur og i en «idealisk riktning». Det er en formulering som har fått smarte folk til å diskutere mye opp gjennom årene.
Betyr det at man skal hedre det bestående, kirken og familien, eller at vinnerlitteraturen skal være opphøyet, eller at den skal ta opp i seg verdispørsmål som angår sin tid?
Den siste tolkningen lå nok til grunn da Bjørnstjerne Bjørnson fikk Nobels Litteraturpris i 1903. Og muligens er det et snev av en slik tankegang i dagens begrunnelse også.
Vi lever i en tid med store grupper av mennesker i bevegelse. Med Kazuo Ishiguro har mennesker med flere hjemland fått sin litteraturprisvinner.
