Hopp til innhold
Kronikk

Russisk rulett på fødestua

Etter tre fødsler og to fødselsdepresjoner lurer jeg fortsatt på når noen skal spørre hvordan jeg har det.

Elin Eira

Når helsepersonell ikke tar fødselsdepresjon på alvor spilles det russisk rulett med fremtiden vår, skriver kronikkforfatteren. Her er Bringa med sitt første barn.

Foto: Privat

Jeg går inn på helsestasjonen med mitt tredje barn. Det er seksukerskontroll, og barnet skal veies og måles. «Sover hun godt?» «Hvordan går det med ammingen?» «Har navlen lukket seg?» Det er flere spørsmål som stilles. Jeg svarer så godt jeg kan. Smiler. Forsøker å trøste babyen når den gråter inne på kontoret. Svetter litt under panneluggen.

Det de ser er en ung trebarnsmor, tilsynelatende ressurssterk, med familie og venner i nærområdet. Fagperson til og med. Men det de også vet, er at den samme kvinnen har hatt fødselsdepresjon med sitt første barn. Hun har sittet og grått på jordmors kontor, engstelig for å få barn nummer tre. Likevel er det ingen som spør meg hvordan jeg har det.

Dårlig oppfølging

Helsestasjonen er i særstilling når det gjelder å møte nybakte foreldre på en regelmessig basis. Ved hjelp av ukes- og månedskontroller får de en unik anledning til å få innsikt i hverdagen til nybakte mødre og fedre. Hvordan er det da mulig at fødselsdepresjon ikke fanges opp?

I mitt tilfelle feilet de å avdekke fødselsdepresjon to ganger.

I mitt tilfelle feilet de å avdekke fødselsdepresjon to ganger, enda de hadde dokumentert at jeg hadde opplevd det før – noe som i seg selv er en risiko for å utvikle fødselsdepresjon igjen.

elin bringa

Jeg har sittet og grått på jordmors kontor, engstelig for å få barn nummer tre. Likevel er det ingen som spurte meg hvordan jeg hadde det, skriver Bringa.

Foto: Privat

Nasjonale retningslinjer for barselomsorg pålegger helsestasjonene å fange opp depressive symptomer hos mødre, men sier ingenting om på hvilken måte det skal gjøres. Det finnes flere tilbud om screening og tidlig innsats-tilbud, men tilbudene varierer fra kommune til kommune.

Et av disse screeningsinstrumentene er the Edinburgh Postnatal Depression Scale (EPDS). Den er oversatt til 25 språk, deriblant norsk. Instrumentet er blant annet ment til å brukes på helsestasjonen fra seks uker til omtrent fem-seks måneder etter fødsel. Bruk av EPDS kombinert med tilrettelagt oppfølging har vist seg å være en effektiv måte å forebygge psykiske helseplager hos mor i tiden rundt fødsel.

Screening hjelper, men brukes ikke

En kunnskapsoppsummering fra Kunnskapssenteret fra 2013 viser at screening for depressive symptomer med EPDS rundt seks uker etter fødsel, kombinert med tilrettelagt oppfølging, fører til at hyppigheten av depressive symptomer hos kvinner ved fire til seks måneder etter fødsel reduseres, sammenliknet med dem som ikke screenes.

Helsedirektoratet har gått inn for å gi tilbud til kommuner om opplæring i EPDS sammen med støttesamtale i opplæringsprogrammet «Tidlig inn», men vil ikke innføre det som et nasjonalt påbud.

Når vi vet at screening for depressive symptomer er et effektivt verktøy, hvorfor brukes det ikke?

Jeg har ikke sett snurten av et eneste spørreskjema. Jeg har aldri hørt ordene «tidlig inn» i forbindelse med kontroller på helsestasjonen. Hvis det ikke finnes noe nasjonalt påbud om spesifikke screeningsverktøy – kan man da unngå å undersøke temaet?

Hvis helsesøstrene ikke er trent i å hverken fange,- eller følge opp depresjonssymptomer, hvordan skal vi klare å hjelpe de som trenger det? Orker vi ikke stille spørsmålet fordi vi er redde for svaret?

Kan få store konsekvenser for barnet

Forskning viser at en fødselsdepresjon hos mor kan påvirke den tidlige tilknytningen til barnet. Mors evne til å møte barnets behov for affektregulering, støtte og adekvat kontakt kan bli dempet og utilstrekkelig ved en depresjon. Schwartz og Hart (2015) påpeker at «spedbarnsalderen er en tid hvor kun relasjonen har psykologisk mening, ettersom barnet ennå ikke har utviklet indre representasjoner. Hvis tilknytningen går tapt, mister barnet også muligheten til å utvikle reguleringsmekanismer for å kunne vurdere og omorganisere mentalt innhold. Den senere utviklede mentaliseringsevnen setter barnet i stand til å skjelne mellom indre og ytre virkelighet og til å forstå bevisste og ubevisste mentale tilstander hos seg selv og andre».

Jeg har ikke sett snurten av et eneste spørreskjema.

Det er ikke dermed sagt at depresjon hos mor, er lik psykologiske vansker hos barnet. Det er et mer sammensatt bilde enn som så. Deriblant må man ta høyde for alvorlighetsgrad av depresjonen, grad av beskyttelsesfaktorer i hjemmet, fars tilknytning til barnet, andre sosiale, fysiske og psykiske risikofaktorer, for å nevne noe.

Venter fortsatt

Poenget er likevel at vi ikke skal spille russisk rulett med framtida vår. Med barna våre. Presset på kjernefamilien er allerede stort – vi må se til at vi kan komme tidlig inn, for å unngå at problemer vokser seg større enn de hadde trengt å være.

Jeg for min del, er ferdig med å få barn. Ferdig med barsel og permisjoner. Gjennom å høste fra tidlige erfaringer, støtte fra far og en lyttende fastlege, har ikke mine fødselsdepresjoner fått alvorlige følger.

Jeg har glade og trygt tilknyttede barn. Men jeg er ikke ferdig med kontroller på helsestasjonen.

Og jeg lurer fortsatt på når noen skal spørre hvordan jeg har det.