Med den patetiske tittelen «Landet som hater naturen» kritiserer Dag Øistein Endsjø norsk rovdyrpolitikk. Ifølge Endsjø er Norge «på god vei til å bli landet som hater naturen», og nordmenn ønsker «en Disney-kulisse, uten forstyrrende rovdyr.» Kritikken er lite treffende. I realiteten er det Endsjø som tar til ordet for Disney-kulissen og park(u)virkelighet.
Den første feilen han gjør seg skyldig i, er at han snakker om oss og naturen. Men også vi mennesker har vår plass i naturen, hvor vi konkurrerer med en rekke andre arter. Vi har gjort det skarpt i denne konkurransen og annen natur må ofte vike – for en vei, et hyttefelt, et oppdrettsanlegg eller en golfbane. Ønsker vi å dyrke noe, så kan ikke den samme avlingen være beite for ville dyr. Våre behov er ikke alltid forenlig med andre dyrs behov. Sånn er det i naturen.
Byfolkets ramaskrik
Endsjø hevder at andre land «er stolte av sine rovdyr. Her ønsker vi å utrydde dem.» Det er en udokumentert forenkling. Overalt hvor dyr konkurrerer med mennesket oppstår det konflikter, særlig med farlige rovdyr. Løver lever noenlunde trygt i flere nasjonalparker, men felles lovlig, og ulovlig, om de beveger seg utenfor, blant annet av Maasaiene. Ofte fører det siste til ramaskrik av «naturelskende» byboere i London, New York, Paris – og Bergen.
Fra områder hvor natur og villdyr, ikke bare rovdyra, for lengst er tilintetgjort. Protestene målbæres av de mediene Endsjø nevner. «Simba må få leve, og natur må få være natur», blir omkvedet. For Maasaiene som lever av sitt kveg er bildet mer sammensatt – og naturhater er ingen treffende merkelapp.
Slik er det også i Norge. Her er det mye menneskelig aktivitet som er lite forenlig med store og tallrike rovdyr. Nettopp fordi man har gjort anstrengelser for å reetablere særlig ulv, har husdyrholdet som følge av dette gått kraftig tilbake. Flere steder kan man nå ikke slippe en hund uten å risikere at den blir ulvedrept. Heller ikke ulven er glad i konkurrenter.
Mangel på villmark
Viltstammene er i de samme områdene satt sterkt tilbake. Jakt blir i praksis forbeholdt rovdyr på fire bein. Her er det naturligvis plass til ulike meninger, og jeg tviler på at Endsjø og mange av hans meningsfeller feller tårer av denne grunn. Men det er nå en gang slik at de som lever på landsbygda, og bruker naturen, setter slike aktiviteter høyt.
Er det for eksempel riktig at vi skal ha så mye ulv at husdyrhold blir praktisk talt umulig, og elgen kun ulvemat? Det var en grunn til at rovdyra ble hardt jaktet av tidligere generasjoner – selv om det kan være vanskelig å forstå rundt café-bordet.
Jeg er enig med Endsjø i at store rovdyr har sin plass i villmarka. De bør ikke utryddes. Problemet er mangel på villmark og egnede ulvehabitater. I 1900 hadde vi 48 % villmark i Norge. I 2008 under 12 %, hvorav halvparten i Finnmark fylke. Fra 2008 til 2012 gikk ytterligere ca. 900 kvadratkilometer inngrepsfri natur tapt. Endsjø viser til Yellowstone, en nasjonalpark på 8983 km², nesten tre ganger større enn vår største, Hardangervidda på 3444 km².
En vesentlig innvending, mot Endsjøs enkle løsning, er altså at det er for lite villmark. Vi har livskraftige bygder som vil leve av å bruke naturen, dessverre ofte i konflikt med rovdyr. Denne utfordringen tar ikke Endsjø inn over seg. Bildet er mer nyansert enn en inndeling to: naturhatere og naturelskere.
En sauebonde liker naturligvis ikke at husdyra blir tatt av rovdyr, men ulven spiser ikke bare sauer, Den spiser også andre husdyr – og vilt. Endsjø går her «i strupen» på skogeier Løvenskiold, som kritiserer ulven «for å spise det som er aller mest naturlig for den», vilt. De som bruker naturen til husdyrhold og vil høste viltet som naturressurs, ønsker nok mindre rovdyr. Dette gjelder i Norge og i utlandet.
Spørsmålet er om ulven skal forhindre vårt husdyrhold og redusere viltstammene – til fortrengsel for menneskelige behov? Er det fornuftig å importere store mengder industriprodusert kjøtt og bruke førsteklasses viltkjøtt til ulvemat? Ja, kanskje noen få og avgrensede steder vil noen mene. Jeg er vel en av dem. Så er det er sikkert andre med Endsjø som synes elg og annet vilt kun skal være ulvemat. Enebakk Venstre har for eksempel tatt til orde for at elgjakta i Østmarka bør stanses eller halveres for å sikre ulven.
Ulven må reguleres
Det er ikke nødvendig å vedta jaktstans. Ulvebestanden løser dette av seg selv. Mange steder hvor elgjakta for få år siden sto sterkt og var en viktig ressurs, er den på grunn av ulv nå redusert til nesten ingenting. På Grünerløkka eller Nygårdshøyden, utløser dette knapt et skuldertrekk. Folk på landsbygda som bruker naturen, de Endsjø kaller naturhaterne, ser gjerne annerledes på det. Det samme gjør, av forståelige grunner, skogseieren. Naturligvis ikke fordi disse «forakter den norske naturen fordi den er som den er». Like selvsagt ble ikke de store rovdyra nærmest utryddet av våre oldeforeldre fordi de var naturhatere som foraktet naturen. En som underviser på et universitet burde forstå det.
FØLG DEBATTEN: og
Menneskelig aktivitet utgjør en stor trussel mot de store rovdyra, og en rekke andre arter. Men hva er den store trusselen mot naturen – og rovdyra? Er det sauebonden og jegeren? Eller er det kanskje Endsjø like mye som alle andre byfolk? Hvordan er deres fotavtrykk mot miljøet? Den store trusselen mot naturen er nettopp menneskelig aktivitet og forbruk, stadig reduksjon av villmark og viktige naturområder. Nei, Endsjø, utenlandsk presse verken mener eller har «helt rett» i at vi er «landet som hater naturen».
Norge er et land med mye natur og mange flotte naturbrukere, men dessverre ikke store, urørte områder som Yellowstone. Derfor må ulven kraftig bestandsreguleres for også å gi plass til vår menneskelige aktivitet. Endsjø avslutter med at: «Naturen fungerer best når den får være i fred», og at det er «på tide å la natur være natur. I hele Norge.» Med det blir det riktig søtt. For ikke å si naivt. Nettopp fordi vi ikke lever i «en Disney-kulisse». Dessverre.
