De økende forskjellene mellom de rikeste og alle oss andre er en sentral politisk utfordring i Norge. De økonomiske forskjellene i landet vårt er nå på sitt høyeste siden 1930-tallet. Inntektsandelen til de rikeste er mer enn doblet siden 1990.
Disse dystre tallene var bakteppet da Rødt fikk stor oppmerksomhet rundt sitt forslag om 100 prosent beskatning på all inntekt over 1,5 millioner kroner, såkalt makslønn, foran landsmøtet i 2012. Men er forslaget egentlig noe mer enn et virkemiddel for å provosere fram debatt?
Forskjellene øker
«Desperate times call for desperate measures,» er det noen som sier. Og utfordringen er virkelig nok. La oss ta et steg tilbake: Et stort flertall i befolkninga mener det bør være en hovedoppgave for myndighetene å redusere økonomisk ulikhet. Likevel øker forskjellene år for år.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Heller ikke de rødgrønne greide å gjøre noe med problemet under sine åtte år i regjering. Lederlønningene økte, antallet norske milliardærer økte og antallet barn som vokser opp i fattigdom økte med de rødgrønne ved roret. Formueskatt eller ei, forskjellene øker uansett hvem som sitter rundt kongens bord.
Skal venstresiden være et alternativ for de mange som ønsker en ny kurs, må vi levere gjennomførbare løsninger på forskjellsproblemet. For å komme videre må vi utvikle en skattepolitikk som utfordrer den rådende utviklingen og som på samme tid er gjennomførbar.
Er det riktig middel?
Rødts forslag om å innføre en skattesats på 100 prosent på inntekter over 1,5 millioner er inspirert av den franske presidenvalgkampen i 2012, hvor både den venstreradikale kandidaten Mélenchon og nåværende president Hollande tok til orde for ulike varianter av forslaget. Fagforbundets Stein Gulbrandsen stilte et lignende forslag i LOs representantskap.
Forslaget om makslønn er velegna til å stille spørsmål om hva slags samfunn vi ønsker, og til å sette fokus på lønnsgaloppen blant norske ledere. Men er det riktig middel hvis målet er å redusere den økonomiske ulikheten?
Ingen bør strengt tatt tjene mer enn landets statsminister (heller ikke LO-lederen). Likevel tror jeg et maksbeløp både kan være vanskelig å gjennomføre i praksis og bidrar til at folk henger seg opp i detaljene framfor hovedpoenget. Derfor mener jeg at Rødt bør la forslaget om et generelt og fastlåst lønnstak ligge.
Men det finnes et politisk handlingsrom for å ta et oppgjør med lønnsadelen i det offentlige og i statlige eide selskap. Rødt bør bruke lokalvalgkampen til å gå dette etter i sømmene. Vil den økonomiske politikken som føres i kommunene og fylkene redusere eller forsterke forskjells-Norge?
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Vi bør også gjøre skattesystemet mer progressivt, slik at det er hardere i klypa mot alle de med store formuer, verdier og inntekter, som har råd til å bidra vesentlig mer til fellesskapet.
Symbolpolitikken må vike
Forskjells-Norge er vår tids største utfordring som samfunn. For hvis eliten rykker fra i toppen og bunnen trekkes ut for lavtlønte, midlertidig ansatte og andre som faller utenfor, hva sitter vi igjen med sammen?
Store økonomiske forskjeller er skadelig for hele samfunnet. Rødt er i posisjon til å utfordre dagens situasjon. Da må symbolpolitikken vike for løsninger som appellerer til folk flest, og som faktisk virker.
Det kan være starten på et oppgjør med en elite som suser av gårde mot en bobletilværelse, med tilsvarende økende fallhøyde for alle oss andre.
