Hvis norske muslimer ønsker å gjøre andre nordmenn utilpass i møte med dem, må de gjerne høre på Sharam Alghasi, Mala Wang-Naveen og Stein Østbø.
De siste dagene skrev disse kommentatorene kommentarartikler i VG, Dagbladet og Aftenposten om et intervju TV 2s Vår Staude hadde sammen med den muslimske musikkartisten Arshad Maimouni.
VGs Østbø starter det hele ved å skjelle ut Staude for å feilrepresentere Islams forhold til musikk – hun spør Maimouni om hans musikkarriere er forenlig med hans tro. Ja, hun var så frekk at hun til og med spurte hvor han er fra.
Et helt rimelig spørsmål
– Men hvor kommer du fra egentlig? Hvor har du vært hen?
Hadde Staude spurt Stella Mwangi dette i 2011, da hun tok Norge med storm og vant MGP, hadde ingen reagert. Mwangis afrikanske bakgrunn var stadig fremme i medieomtalen, det var noe positivt ved at Norge skulle sende en afrikaner til Eurovision. Fredrik Skavlan spurte Mwangi om hennes opphav, uten at noen syns det var et problem.
Året etter ble vi alle kjent med Tooji, norsk-iraneren som tok over MGP-kronen fra Mwangi. Media profilerte hans bakgrunn for å fremheve nok en gang hvor multikulturelt Norge har blitt og vi var alle stolte over å sende en muslim til Eurovision. Den gang var det veldig positivt å omtale en artists muslimske og utenlandske bakgrunn.
Det finnes en lang liste av andre eksempler, sist men ikke minst Nico & Vinz.
På et eller annet tidspunkt før denne uken har åpenbart reglene endret seg i media om når det er positivt å spørre og snakke om en spennende «etnisk» artist sin bakgrunn.
Staudes største feil var derimot å spørre ham om Islam var forenlig med karrieren.
Wang-Naveen beskriver seansen slik: «Jeg tror ikke noen, absolutt ingen med hvit hudfarge, kan forstå hvordan det føltes å bivåne det jeg bestemt mener er et av de flaueste øyeblikkene i norsk journalistikk.»
Hvorfor så mistroiske?
Kommentatorene dysser ned og bortforklarer en viktig saksopplysning: det var artisten selv som i et tidligere intervju hadde hevdet at Islam ikke var forenlig med en musikkarriere.
Østbø går så langt som å spekulere i at Maimouni må ha vært feilsitert, fordi «det stemmer selvsagt ikke». Han er visst mer ekspert i Islams forhold til musikk enn den muslimske artisten han omtaler.
Den hvite kvinnen på TV må jo være den som tar feil, har vi bestemt.
Alghasi klager over at Maimouni er «redusert til en muslim» i intervjuet, som om det er noe fælt og å skamme seg over. Han og Wang-Naveen klager over at Staude «definerer» artisten og muslimer for ham, setter ham i boks fordi han er muslim, at hun formidler fordommer om muslimer.
Det går an å se det på den måten, hvis man absolutt trenger å se alt som kommer ut av munnen på en hvit kvinne som rasistisk. En annen måte å se det på, er hva Staudes spørsmålsstilling førte til.
Gitt at Østbø har rett, og at Maimounis tidligere «fordomsfulle» utsagn om muslimer og musikk ikke stemmer, hvordan bedre løse det enn ved å la Maimouni oppklare dette på direkten?
Det er akkurat det han gjorde. Han forteller Staude at det ikke er et problem å være muslim og drive med musikk, at han har fått mange positive tilbakemeldinger. Da vet man det. Takk for oppklaringen.
Og hvor kom han fra?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter.
Legg velviljen til
Hvordan skal vi få oppklart at Maimouni er helnorsk og oppvokst i Oslo? Ved å stille et av de vanligste spørsmålene man kan stille en person man ikke kjenner: Hvor kom du fra?
Tolker man Staude enda litt mer velvillig, når hun spør «hvor har du vært hen?», henviser hun til å ha nettopp sagt at han har dukket opp som et nytt R&B-håp i norsk musikk. Det går an å tolke dette i retning «Where have you been all my life?» – med andre ord, hvorfor har vi ikke hørt om deg tidligere? Et ganske positivt ladet spørsmål, som impliserer at vi burde ha hørt om deg før, fordi du visstnok er ganske flink.
Det er i alle fall det hvis man er interessert i å gjøre andre nordmenn komfortabel med deg som eksotisk «innvandrer», og tolker slike spørsmål uten ødeleggende insinuasjoner om rasisme. Maimouni ser ut til å være mer interessert i det enn kommentatorene som konkurrerer med hverandre om å henge ut Staude som rasist.
Selv om jeg er en hvit mann, kan jeg melde om en lignende episode i studioet til TV 2 som jeg håndterte på en litt annen måte en fremgangsmåten til disse kommentatorene.
Etter å ha skrevet en kronikk om amerikansk politikk ble jeg bedt på TV 2 Nyhetskanalen for å snakke litt om det. Rett før jeg skulle inn i studio, møtte verten meg for første gang – og spurte meg om jeg forsto norsk.
Jeg kunne vært krass og påpekt at de hadde faktisk invitert meg dit fordi jeg hadde skrevet en kronikk på prikkfritt norsk, og at det var usaklig å spørre meg et slikt spørsmål bare fordi jeg har et engelsk etternavn.
Feil skjer
Det gjorde jeg ikke. Feil skjer. Det er ikke første gangen jeg opplever at en programvert ikke har fått alle detaljene de burde hatt fra staben sin. Ikke alle med engelsklydende navn som er innom der, kan norsk. Engelsk er jo faktisk førstespråket mitt, så jeg hadde antagelig levert et bedre intervju på engelsk - å ta hensyn til at jeg kanskje ville prate engelsk er da ikke slemt?
Man kan, som «innvandrer», gå gjennom livet paranoid og tolke alt på en negativ måte, og tvinge frem «reserverte smil, mistenksomme blikk og merkelige undertoner» (slik Wang-Naveen skriver) fra de rundt seg, fordi de alltid må være redd for å tråkke over grensen som flytter seg dit man selv flytter den.
Eller så kan man ta de rare, fumlete og for det meste velmente spørsmålene med et smil om munnen og gjøre dem trygg på at de bør tenke på deg som hvilken som helst annen nordmann. For det er jo det du er. Men da må du også oppføre deg som det.
Nordmenn blir ikke sure dersom du spør dem hvor de er fra.
