Etter brexit har anklagene om rasisme og rå nasjonalisme svirret som sinte bier rundt kuben. Ut-velgerne er blitt fremstilt som dumme, lettlurte og fremmedfiendtlige. Brexit-velgerne får Frank Aarebrot til å skue tilbake til 30-tallets Europa. Er det nå så viktig dette med demokratisk flertall, får de Dagbladet-kommentator Aksel Braanen Sterri til å lure på. Vox-skribent og politisk kommentator Zack Beauchamp slår bombastisk fast at dette handler ikke om økonomi, men om fremmedfrykt. Dermed basta! Det er spesielt graverende å se dette skje fra venstresiden, ettersom det er den tidligere politiske basen – arbeiderklassen – det er snakk om. For det som en gang var det politiske sentrum-venstre i Storbritannia og resten av Europa har på mange måter lagt opp til dette selv ved å feie «sine egne» under teppet.
Den forakten mange på venstresiden viser overfor arbeiderklassen i England etter Brexit har vært mildt sjokkerende. Det har blitt så stygt at til og med Tysklands forbundskansler Angela Merkel har sagt at det er «no need to be nasty». Mange avfeier ethvert motiv til å ønske seg ut av EU som ikke har med rasisme og ultranasjonalisme å gjøre. Ikke snakk om press på sosialsystemene, synkende lønninger, skepsis mot Brussel, mistro mot elitenes økonomiske styring, mot det internasjonale finanssystemet, mot EUs kuttpolitikk osv. Lever du i en left behind-by i nord som er blitt rævkjørt av globaliseringens herjinger med industrien, og leter etter en måte å si ifra på? Pøh! Hold truten din. Du er rasist og nasjonalist. Nigel Farage er nemlig alt vi er i stand til å se herfra, derfor er det en selvfølge at det kun er hans argumenter som har fått deg til å stemme «ut». Men som Klassekampens Bjørgulv Braanen sier: «Vi som er radikale og progressive motstandere av et føderalt EU, er det uavhengig av om andre politiske krefter måtte mene det samme».
Uten bakkekontakt
Ifølge deler av venstresiden her til lands er altså 52 prosent av Storbritannias befolkning rasister. I et av verdens mest åpne samfunn. Vi til venstre definerer oss som antirasister, og da må vi jo finne rasister. Det er viktigere for oss å ikke være enige med Farage og Boris enn det er å høre på folk som ikke har minst én master og ikke kan sitere Polyani eller Gramsci. Men å skrike rasist til en arbeidsløs bygningsarbeider som ser at nesten halvparten av dem som bygde OL-anleggene i London var rumenere på halv lønn er ikke bare lite formålstjenlig. Det er rett og slett arrogant og urettferdig. Og det koster.
Labour-kaoset kan fortelle oss mye om avstanden som har oppstått. Labour-velgere stemte «ut», samtidig som Labour-ledelsen sloss for «inn», anført av en mindre enn entusiastisk Labour-leder Corbyn. Nå blir han forsøkt pushet ut av «sine egne» i ledelsen. Og da kan man jo spørre seg hvem «hans egne» liksom skal være. Pushingen kommer nemlig fra 80 prosent av Labours parlamentsgruppe, samtidig som hans støtte blant Labours medlemmer slo alle rekorder ved siste valg. «Sine egne». Hvem er da det? Og hvem er da denne parlamentsgruppens «egne»? Det ser ut til at de forsøker alt de kan å kvitte seg med sine egne velgere til fordel for et ytre høyre som venter med åpne armer.
Dette har boblet lenge. Champisvenstre er blitt en kultur- og intelligensiaelite som har mistet kontakten med store deler av befolkningen. Noen av dem har sågar lekt med tanken om å designe en stemmemasse som garanterer «riktig» resultat ved å sette en øvre aldersgrense på stemmerett. Det ville jo også passe bra i EU-tradisjonen, hvor det er vanlig å holde valg helt frem til man får et resultat man er fornøyd med. Det har dansker, nederlendere, irer og franskmenn allerede opplevd.
Venstresiden burde skinne
Men noen ser mer. Marte Gerhardsen siterer Guardian-skribent Polly Toynbee: «Overalt hvor vi dro, rapporterte vi om det samme raseriet blant dem uten utdanning og muligheter. Vi er et land som har fått som fortjent for den enorme ulikheten vi har skapt.» Og dette er The Guardian, folkens. Professor i politisk økonomi ved Brown-universitetet, Mark Blyth, stemmer i: «Hvert eneste sosialdemokratiske parti i Europa trenger å finne en ny rettferdiggjøring for sin eksistens. Fordi i løpet av de siste 20 årene har de solgt sin base». Som dansken skrev; de pisser på oss, og nå sier de at vi lukter. Så Jonas Gahr Støre har rett når han sier at Brexit er et resultat av en høyrepolitikk som har slått feil. Men han glemmer å ta med at sentrum-venstre i Europa har ført den høyrepolitikken selv, og nå gråter over konsekvensene.
Venstresiden vokser seg neppe stort og sterkt igjen ved å kalle alle andre dumme nasjonalister. Den kjører seg selv i grøfta, drevet av et hensyn til en internasjonalisme som setter hjemlig arbeiderklasse i skyggen. «Det er jo nå venstresiden skulle skinne», sa forskningssjef ved Nobelinstituttet, Asle Toje, til meg for litt siden. Og det kunne vi gjort. Men vi er for opptatt med å dømme. Selvfølgelig er innvandringsmotstand viktig her. Ingen sier noe annet. Mange briter nevner det som en faktor for å stemme ut. Men om det er der analysen din stopper, så graver du ikke dypt nok.
Så fjern deg nå, er budskapet fra champagnevenstre. Du engelskmann som lever i fattigdom og sosiale problemer. Vær stille. Du lukter svette, og vi leser her.
FØLG DEBATTEN: og
