NRK Meny
Replikk

Professoral virkelighetsflukt

Like sikkert som at det blir kaldere når oktober nærmer seg, er det at BI-professor Anne Welle-Strand lader kanonen og avfyrer en salve om bistandens grusomme vesen.

AFGHANISTAN Afghan child receives polio vaccination drops during an anti-polio campaign in Kabul

Et barn mottar en poliovaksine oralt under en anti-poliokampanje i Kabul, Afghanistan. Antall poliorammede land har sunket fra 125 til 3 siden 1988, mye takket være bistandsarbeid, skriver kronikkforfatterne.

Foto: MOHAMMAD ISMAIL / Reuters

Denne replikken er et svar på professor Anne Welle-Strands kronikk Bistandens blå kameler og hvite elefanter.

Vi fortsetter å gi milliarder til bistand uten å kontrollere resultatene, og alt er bare bortkastet. Det er hovedtesen i i Ytring-kronikken Anne Welle-Strand signerer den 25. september. Professoren har gjort det til et viktig prosjekt å angripe norsk bistand. Før valget i fjor var hun ute med en oppfordring om å bruke stemmeseddelen aktivt for å få inn partier som vil redusere bistanden.

Bistandskritiker Strand er dypt skuffet over den blå regjeringen. Hun hadde ventet seg kutt i bistandsbudsjettet. I stedet ser vi i dag et ansvarliggjort Høyre, med en internasjonalist i Børge Brende og med en Erna Solberg som har tatt på seg viktige oppgaver innenfor det globale fellesskapet, og et FrP med en lærevillig Per Sandberg og en kunnskapsrik Morten Høglund.

De forstår at internasjonal solidaritet og samarbeid er nøkkelen til en bedre verden. I dette bildet spiller bistand en viss rolle.

Gode prosjekter

Strands påstand om at bistand ikke virker, og at ingen vil betale uavhengige evalueringer, faller på sin egen urimelighet. Det er til enhver tid et utall av uavhengige gjennomganger. Som regel blir det påpekt at ting er ikke perfekte, og noen prosjekter kan også ha negative effekter. Samtidig pekes det på mange gode prosjekter og på positive tendenser som også kan tilbakeføres til bistand.

Det blir for enkelt å tro at alt fra filantroper til regjeringer bare sprer om seg med penger i håp om at det virker.

Det er ikke mange månedene siden vi i beste sendetid på en fredagskveld hos Skavlan kunne høre Bill Gates legge ut om bistandens fortreffelighet. Selv om de fleste land som har arbeidet seg ut av fattigdom i stor grad har gjort det gjennom politiske prioriteringer, mener vi i likhet med Bill Gates at bistand spiller en viktig rolle i arbeidet med fattigdomsbekjempelse og utvikling.

Strand føyser av slike filantroper og skriver nedsettende at heller ikke disse viser særlig interesse for om denne bistanden virker. Mon tro hvor professoren har dette fra? Bill og Melinda Gates driver en stiftelse som i høyeste grad er opptatt av resultater. Det blir for enkelt å tro at alt fra filantroper til regjeringer bare sprer om seg med penger i håp om at det virker.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

En årlig kanonade

Utviklingsorientert bistand har en positiv, stor og robust effekt på økonomisk vekst.

Det er mange større pengestrømmer i verden enn bistandsstrømmen. Men bistand utgjør allikevel en betydelig ressurs internasjonalt, selv om de færreste land i verden klarer å nå FN-målet om at bistanden skal utgjøre 0,7 % av BNI. Å måle hva bistanden har fått til, er krevende. Men bare Global Alliance for Vaccination and Immunisation (GAVI) alene har vaksinert 440 millioner barn siden 2000. Antall poliorammede land har sunket fra 125 til 3 siden 1988. Gjennom FNs tusenårsmål er den globale ekstremfattigdommen redusert fra 43 til 21 prosent på tjue år.

Det vi vet mindre om, er bistandens effekter på det makroøkonomiske nivået. En rapport fra IMF fra 2009 hevder at effekten av utviklingsbistand på vekst må sees over lang tid, gjerne flere tiår. Dette er en tilnærming som sjelden gjøres. IMF-økonomene studerer derfor hvordan ulike typer bistand i perioden 1960 til 1990 virker på BNP-veksten per capita i årene 1990 til 2000. Rapporten er entydig: Utviklingsorientert bistand har en positiv, stor og robust effekt på økonomisk vekst.

Vi trenger flere slike studier for å vite om dette holder. Vårt hjertesukk er derfor: Hvorfor bruker ikke en BI-professor kreftene sine på slike studier, kanskje initiert av BI selv, i stedet for på en årlig kanonade basert på et enkelt programmatisk grunnsyn? Slik det nå fremstår, vitner det mer om virkelighetsflukt.