Den første som trekker inn Hitler i en debatt har tapt. Den gamle sannheten fikk nylig Frps statssekretær i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Bjørnar Laabak, smertelig erfare. I en privat blogg (nå slettet) trakk han en linje mellom tidligere Dagblad-kommentator, nå universitetsstipendiat Aksel Braanen Sterris utspill om at mennesker med Downs syndrom aldri vil kunne oppnå fullverdige liv, og tenkningen som førte fram til nazistenes utryddelsesprogram «Aktion T4».
Programmet, oppkalt etter kontoret i Tiergartenstrasse 4 som styrte det, gikk ut på å avlive (kalt «eutanasere» – selv om vi i dag bruker betegnelsen «eutanasi» om det å avlive beslutningskompetente mennesker som eksplisitt har bedt om det) mennesker med psykiske, nevrologiske og antatt genetiske lidelser, i et forsøk på å foredle befolkningens arvemateriale og redusere omsorgskostnadene. Det kan ses som et pilotprosjekt for massedrapene på jøder og sigøynere som vi i dag kjenner som «Holocaust».
Beskyttelse mot «åndssvake»
Det var i mellomkrigstiden bred oppslutning om det vi kaller eugenikken – rasehygienen. Det var den gang anerkjent vitenskap, selv om det også var mange kritiske røster. Ut fra tanken om foredling av arvematerialet og beskyttelsen mot de «åndssvakes» negative effekter på samfunnet fikk man lover om ekteskapsforbud og atskillelse av kjønnene, tvangssterilisering og innvandringsbegrensning.
Rasehygienen er i dag en forkastet og forhatt vitenskapelig retning – men ikke nødvendigvis fordi den ikke funket. Framavlingen av ulike spesialiserte hunderaser illustrerer hva man kan oppnå gjennom målrettet styring av individenes reproduksjon, og ved å hindre de som har dårlige egenskaper i å formere seg. Forutsetningen er imidlertid at man er villig til å kategorisere og behandle menneskene ut fra deres egenskaper – at man forkaster tanken om at alle mennesker har det samme, ureduserbare menneskeverd (den som framgår av FNs menneskerettserklærings første artikkel).
En «positiv» form for rasehygiene, der man prøver å framelske reproduksjon av mennesker med ønskede egenskaper, ble foreslått av filosofen Ole Martin Moen (Sterris nye sjef). I artikkelen Bright New World (2016) tar han til orde for at kvinner bør få betalt for å la seg inseminere av menn med høy IQ og gode gener.
Ikke umulig
Laabak måtte i Politisk Kvarter og på nrk.no forsvare at han hadde stemplet Sterri som «nazisympatisør». Koblingen mellom T4 og nazismen var det imidlertid ikke han, men NRK som gjorde. Det er sant at T4-programmet ble iverksatt av det nazistiske systemet. Men det Laabak var opptatt av, var det ideologiske grunnlaget som beredte grunnen for T4 – den populære rasehygienen, hvor blant annet leger og andre akademikere var ivrige talsmenn.
Sterri er åpenbart ikke nazist, og avviser avlivning av fødte mennesker med Downs syndrom. Som han sier virker det utenkelig at vi noen gang skal starte utryddelse av fødte mennesker som anses som genetisk mindreverdige, slik det skjedde under T4. Skjønt – umulig? I 2005 introduserte eutanasi-landet Nederland den såkalte «Groningen-protokollen»: Avlivning – etter fødselen – av nyfødte der hvor legen og foreldrene mener at barnet ikke vil få et leveverdig liv, men som samtidig er så vitalt at det vil overleve. Det gjaldt i særlig grad barn med såkalt nevralrørsdefekt.
Fullverdige liv
Det kan kanskje roe oss litt at antallet barn som ble avlivet etter denne protokollen har falt de senere år. Men dét handler mye om at forbedret fosterdiagnostikk har gjort at disse barna fanges opp alt i fosterlivet, og aborteres allerede da. Mer skånsomt for foreldrene, kanskje, for barnet går det kanskje ut på ett. Men kjernen i dette er at man er villig til avlive fødte mennesker som ikke kan samtykke, fordi man ikke tror de vil kunne få et fullverdig liv uten urimelig store ofre fra de pårørende og velferdsstaten.
Følg NRK Debatt: og
I 2012 utga to filosofer et forsvar for slik «after-birth abortion». Det vekket enorm harme – heldigvis. Når Sterris uttalelser om at mennesker med Downs syndrom aldri kan oppnå fullverdige liv også vekker harme, så er det fordi han kobler verdien av livet til individets egenskaper. Han fastholder dette i sin oppklaringsblogg. Det er vanskelig å lese Sterri annerledes enn at han mener det er forskjell på folk, og at noen lever mer verdifulle liv enn andre.
Ikke overraskende er det særlig de kapasiteter Sterri selv besitter han anser som gjevest: Vår rasjonalitet, vår evne til å styre våre liv og evne til å søke sannhet. Personer med Downs syndrom skårer kanskje ikke så godt på dette. Til gjengjeld er de kanskje bedre enn Sterri på å gjøre andre glade? I det minste det å unngå å såre andre.
Den første som trekker inn Hitler har tapt. Det vet også smarte debattanter å utnytte – og en enkel måte å nøytralisere en opponent på er å påberope seg at man har blitt hitlet. Det som er synd er at NRK bidro til at Moen og Sterri slapp unna med en snedig avledningsmanøver. Hadde NRK fokusert mer på det som var Laabaks egentlige poeng – problemet med å kalle liv for ikke-fullverdige – så kunne kanskje både filosofene og lytterne lært litt mer av forrige århundres feilgrep.
