Lene Wikander er spaltist i Ytring, på radio og nett.
Selv om det begynner å bli noen år siden jeg hylte meg til en prinsessekjole med rosa strutteskjørt og diadem i ekte plast fra en resignert feministmor, så er det ikke mer enn et par uker siden jeg kjente på krafta en skikkelig overdådig kjole kan gi.
I mitt tilfelle en sjokkoransje silke og chiffon-kaftan innkjøpt på Zanzibar, med en halvmeter slep og nok bling til å blende en gjennomsnittlig norsk småby. Den tok jeg på meg i ren og skjær misunnelse under Eurovision i Lisboa da Elina Nechayeva fra Estland entret scenen i konkurransens største kjole noensinne.
Kreasjonen var hele 52 kvadratmeter i omkrets og operasanger Elina fortalte meg at det måtte hele seks mann til for å bære droget inn på scenen mens hun trippet etter i sentrum av silkeskjørtene. Og så sto hun der da. I 52 kvadratmeter kjole og sang arier for Europa. Douze points.
Da jeg kom hjem fra Lisboa gikk halve landet rett inn i prinsessepsykose under det kongelige, britiske bryllupet til Meghan Markle og prins Harry. Meghan hadde riktignok valgt seg en ganske diskret prinsessekjole da hun giftet seg inn i et av historiens mektigste kongehus.
Likevel skal det ikke underslås at brudekjolen til Meghan sikkert kostet mer enn en hvilken som helst kvinnes gjennomsnittlige kjolebudsjett for et helt liv – og at det hele bokstavelig talt var kronet med noen kilo diamanter i form av et kongelig diadem.
Så kan man jo spørre seg hvorfor moderne, norske kvinner går helt gaga over et britisk prinsessebryllup? Det var i hvert fall ikke ørens lyd å få i min Facebook-feed der vanligvis ganske nøkterne damer jodla i caps lock om kjærligheten, konestatusen og selvfølgelig kjolen.
Alt pakket inn i en fortelling om hvor moderne, fint og rørende det var at den nye prinsessen var både brun og skilt. Et slags hylekor i en operette skrevet for fem hundre år siden, men iscenesatt av en moderne regissør. Men hva hadde vel en skikkelig operette vært uten hylekoret?
I fjor kunne en studie vise at jenter og gutter blir behandlet forskjellig i norske barnehager. Jenter fikk ofte kommentarer på at de var veldig søte og yndige. Guttene fikk høre at de var store og sterke. Guttene fikk også mer respons av de voksne, samtidig som jentene måtte vente på tur og vise tålmodighet.
«Personalet kunne også diskutere hva de oppfattet som «jenteklær» og «gutteklær».
Kommentarer til jentene kunne være: «Åh, så søt og vakker i dag, en liten prinsesse!». Guttene fikk ikke slike kommentarer.
Vi lærer altså tidlig som gode prinsesser skal bli. Men i stedet for å bare kritisere og latterliggjøre disse prinsessedrømmene, syns jeg heller vi skal ta dem for det de egentlig er.
For disse prinsessedrømmene handler ikke om å stå der i tidenes bløtkakekjole og nusse seg til som et nikkedukkene objekt. Det handler om dype drømmer om ubegrenset makt over eget og derfor også andres liv.
Det er ikke uten grunn at en full prinsessekjole-outfit på lekebutikken i dag, ikke bare inneholder rosa struttekjole og plastdiadem, men også ofte en tryllestav med glitter og stjerne på tuppen. Sim salabim, la verden bli som jeg ønsker fordi jeg befaler det.
Det er ikke servil pyntesjuke som er krafta bak jenters prinsessedrøm. Det disse drømmene egentlig skjuler, er drømmen om ubegrenset, uforfalsket makt av den jublende typen som får folk til å knele helt frivillig med et smil om munnen.
Så neste gang du ser ei lita jente tråkke rundt i sjokkrosa tyll og et plastdiadem som hun har klart å skrike til seg av sin resignerte feministmor, så skal du kanskje verken bryte ut i «aaawww så nusselig» eller i feministisk vrede.
I stedet for å klappe henne paternalistisk på hodet, bør du kanskje vurdere å knele. I ærefrykt over livskraften og drømmen om ubestridt makt over eget liv som skjuler seg et sted der inne i den rosa tyllen.
Og i frykt for hva slike utålmodige krefter som er lei av å vente på tur, kan bety for dine egne, stereotype forventninger til kjønn i fremtiden. Eller for å si det på nynorsk: Don`t mess with a princess!
