Postkorteffekten

Naturen er ikke noe postkort. Hvor er det blitt av bondevettet?

Det spør sauebonde Marianne Dolpen i en kronikk.

Er det meg hun skriver om? Ikke undervurder postkorteffekten, sier nå jeg.

Jeg ble bitt av friluftsbasillen etter en storslagen «postkorteffekt» i toppen av et branntårn på Kjerringhøgda i Østmarka i juni 2017.

Det øyeblikket jeg fikk oppleve 360 graders panorama natur, sitter friskt i minnet.

Jeg fikk mer respekt for naturen, og følte på hvor liten jeg er.

«Postkortturen» ble en øyeåpner. Siden har jeg utforsket nærskogen min og naturen ellers i landet.

Dere nordmenn tar den vakre naturen for gitt.

Jeg kommer fra Kairo, Egypts hovedstad, en av verdens mest forurensede hovedsteder.

Jeg kom fra Midtøsten til Norge som 19-åring, og oppdaget den norske naturen som 37-åring.

Naturen og turkultur har ikke samme plass i det egyptiske samfunnet. Man drar til strender langs Middelhavet, Rødehavet eller på piknik i en park.

Det er safariturer eller dykking i Rødehavet. Men det er ikke friluftsliv som i Norge.

For meg er den vakre naturen ikke noen selvfølge.

Disse trærne, vannene og fjellene så langt øyet kan se skal jeg vise respekt og verne om, for meg, barna mine, barnebarna mine, økosystemet, dyrene og jordkloden.

Man får ro i sjela av å gå Østmarka på langs eller tvers.

Vet du hva en topptur kan bety for en fersking?

Sauebonde Dolpen skriver: «Det er ingen menneskerett å gå på topptur. Toppturer er ikke noe jeg prioriterer veldig høyt. Til det har jeg for mange skavanker.»

For deg ja, men hva med andres behov og lyst? Skal de slutte å drømme og ønske ting de må jobbe hardt for å oppnå?

Jeg er enig i at en fjelltur krever at man er i god form, har riktige klær og er bevisst på sikkerhet og førstehjelp. Du må kunne bruke kart og kompass og vise respekt for været og de mektige fjellene.

Er du fersk, bør du opparbeide deg turferdigheter. Begynn med skogsturer i nærområdet. Bestig kommunale topper som er blåmerka, før du tøffer deg med de røde T-ene på fjellet.

Og ikke takk nei når en nordmenn ber deg med på hyttetur på fjellet.

Ingenting måler seg med det å bestige en fjelltopp du har jobbet hardt for å nå.

Naturen må også ha plass til amatører. Til ferskinger, som en kvinne fra Kairo.

I sommer er det mange nybegynnere på Norgesferie. Mange har oppdaget naboskogen for første gang.

Jeg skjønner godt at det er irriterende og urettferdig når turfolk er til plage for folk og fe. Ansvaret ligger både hos skolen og foreldrene.

Unge må lære å praktisere allemannsretten riktig når de ferdes i naturen. Dette burde være pensum på skolen.

De nye generasjonene trenger en oppfriskning av naturvettreglene.

Hvordan kan jeg som byjente vite om reglene på en gård – med mindre noen forteller meg om dem?

Kanskje kan bonden lage et fint skilt med informasjon? I stedet for å bruke et språk som umyndiggjør andre, viser hvor dumme de er eller beskylder dem for dårlig oppførsel.

Mange mener ikke å være uansvarlige. Men de mangler kunnskap.

Da er ikke kjeft løsningen.

Jeg har selv begått mine tabber i naturen.

I vår så jeg fascinerende bilder av en stor, fargerik fugl som så helt unik og spesiell ut i Østmarkas turgruppe på Facebook. Den fuglen kalte gruppemedlemmene tiur.

Jeg ble så inspirert av de flotte bildene at jeg maste om hvor «spillestedene» til tiuren ligger i Østmarka, nærskogen min.

Da fikk jeg en privat melding fra en av de fremste, lommekjente østmarkingene.

Sånt skulle jeg ikke spørre om i offentlighet, skrev han.

Spillestedene måtte være hemmelige for å skåne fuglene i paringstiden. Hadde jeg lyst til å observere dem, kunne vi gjerne gjøre dette på slutten av sesongen. Han tilbød seg å lære meg hvordan man bygger en tiur-camp.

En slik melding varmer et turhjerte.

Han kjeftet ikke, men tok meg på alvor.

Denne holdningen fra erfarne friluftsmennesker er det vi trenger, vi som er uerfarne nybegynnere.

Vi ønsker at dere skal møte oss med varme, forståelse og gidde å dele deres kunnskaper med oss, slik at vi blir gode turfolk.

Siden har jeg aldri mer mast om hvor tiurens spillesteder ligger. Eller hvor i Marka erfarne turgåere har sett ulv.

Jeg er glad jeg kastet meg ut i min første fjelltur til Rasletind i Jotunheimen i 2018, selv om jeg ble advart om hvor hard den turen er for en nybegynner.

Siden har jeg fortsatt å bestige fjelltopper. Når jeg skriver dette, sitter jeg i fjellheimen i Rondane.

Formen og turferdighetene blir bedre og bedre, selv om jeg heter Hanan og er vokst opp i Kairo. Det er nettopp dét som er fantastisk med friluftslivet.

Naturen tar imot deg og aksepterer deg som du er, uansett bakgrunn, nivå og form.

Å bestige en fjelltopp er terapi, en grønn pille som kan gi mot og styrke.

Det første en venninne av meg gjorde da hun ble skilt og satt alene med ansvaret for et kronisk sykt barn, var å bestige Besseggen. Det ga henne hjelp til å rydde i tankene og få troen på seg selv.

Selv sitter jeg i en rådgivende gruppe om skal få minoritetsbefolkningen ut på tur, i regi av Turistforeningen og Norsk friluftsliv.

Vi lærer nye naturfrelste om allemannsretten, sporløs ferdsel og det å forholde seg til egne begrensninger på en smart måte.

Turlivet i Norge, det å klare seg gjennom all slags vær, usikkerhet og redsel, har gjort meg mer solid som menneske. Jeg har oppdaget at jeg kan få til mer enn det jeg tror.

Friluftslivet gir en psykisk balanse. Det har gjort meg mer til en mer frigjort kvinne, og sådd et engasjement for miljø og dyrevern.

Jeg ønsker deg en god tur i sommer. Men husk å lukke grinda etter deg.

Følg debatten etter sauebonde Marianne Dolpens kronikk.