Politikarane valsar over oss

Regjeringa sitt forslag til kutt i CO₂-kompensasjonsordninga set investeringar og industriarbeidsplassar i fare. Vi krev at regjeringa og Arbeidarpartiet finn tilbake til ein industripolitikk vi kjenner igjen.

I statsbudsjettet for 2024 foreslår regjeringa på ny å kutte i CO₂-kompensasjonsordninga. Det er dårleg industripolitikk, og dårleg klimapolitikk.

CO2-kompensasjonsordninga er avgjerande for å sikre like konkurransevilkår for norsk industri som nyttar fornybar energi.

Ordninga kompenserer, delvis, for at Noreg importerer europeiske CO₂-prisar i vår kraftpris. Tyske, polske og andre europeiske gass- og kolkraftprodusentar sender si klimarekning vidare til straumkundane.

Fordi Noreg er knytt til Europa gjennom ei rekke kraftsamband, smittar europeiske CO₂-prisar over på norsk kraftpris. Statnett anslår i sin siste kraftmarknadsanalyse at heile 40 prosent av norsk kraftpris i 2028, er europeisk CO₂-pris.

NVE seier at auken i europeisk gass og CO₂-pris, saman med ein svekka norsk kraftbalanse, er den viktigaste årsaka til at kraftprisen er forventa å auke mot heile 80 øre/kwh i 2030! Slår det til, vil ein slik kraftpris slå føtene under norsk industri.

CO₂-kompensasjonsordninga vart innført av Stoltenberg-regjeringa i 2012. Ordninga var med å sikra konkurransedyktige kraftprisar for norsk industri. Industrien følgde opp med investeringar som har skapt nye arbeidsplassar og meir ny klimavenleg industriproduksjon. Mellom anna gjenopna Hydro ein av dei to elektrolysehallane sine på Husnes. Dette er ein direkte konsekvens av at Stoltenberg-regjeringa kompenserte for CO₂-prissmitten frå Europa.

Ei føreseieleg og sterk CO₂-kompensasjonsordning har vore ein berebjelke i Arbeidarpartiet sin industripolitikk. No er bildet heilt annleis.

Stikk i strid med løftet i Hurdalsplattforma om «å vidareføre og styrke CO₂-kompensasjonsordninga» har regjeringa både i budsjettet for 2023 og 2024 gjort framlegg om å gjennomføre store kutt i ordninga. Under Stoltenberg blei industrien kompensert for 75 prosent av anslått europeisk CO₂-pris – i tråd med EU sine reglar og praksis i andre land.

Vert det siste kuttet som no er til handsaming i Stortinget gjennomført, vert graden av kompensasjon i praksis redusert til 42 prosent. Kutta er gjort utan dialog med industrien, og utan faglege utgreiingar av konsekvensane.

Paradokset er at medan Noreg kuttar i CO₂-kompensasjonsordninga, går dei store industrilanda i Europa i motsett retning. Medio november annonserte den sosialdemokratiske regjeringa i Tyskland, som frå før av har ei vesentleg meir robust CO₂-kompensasjonsordning enn Noreg, at den vil styrke den tyske CO₂-kompensasjonen.

I Tyskland vert no deler av industrien kompensert for over 90 prosent av anslått CO₂-priseffekt. Også Frankrike har ei CO₂-kompensasjonsordning som i større grad beskyttar mot CO₂-prissmitten i kraftprisen.

Noreg har over tid lukkast godt med å finne balansen mellom klimatiltak i industrien og å vareta arbeidsplassar. Industrien har gått fremst i å kutte utslepp, 40 prosent av klimagassutsleppa er kutta samanlikna med 1990.

Dette skuldast mellom anna at industrien må betale for eigne utslepp gjennom EU sitt kvotesystem. Noreg som nasjon har kutta 4 prosent i same periode. Samtidig har CO₂-kompensasjons-ordninga bidrege til at industrien ikkje flaggar ut, eller legg ned. Denne balansen må vi ta vare på.

Dei same CO₂-priseffektane som gir industrien auka kraftprisar, gir staten betydelege inntekter. Når europeiske CO₂-prisar pressar opp prisen på kraft i Noreg, er det først og fremst staten som tener på det gjennom auka kraftskatt.

Legg vi dei same kvoteprisane som regjeringa anslår til grunn, vil staten som følge av effekten som dei europeiske CO₂-prisane har på staten sine inntekter på grunnrente åleine, gi inntekter på over 240 milliardar kr fram mot 2030. Det er tre-fire gonger meir enn dei samla kostnadene ved CO₂-kompensasjonsordninga.

Saka kan bli løyst om det er politisk vilje. Kuttet regjeringa gjer framlegg om i statsbudsjettet for 2024, har tilbakeverkande kraft. Det gjer at ei rekke industribedrifter no må gjennomgå sine planlagde investeringar, og ta store økonomiske tap.

Dette skaper ikkje dei stabile vilkåra som industrien er avhengig av. Dette er ikkje den industripolitikken som vil gi vekst i grøn industri.

No må denne saka løysast. For eit par veker sidan fremma Norsk Industri, Industri Energi og Fellesforbundet eit felles løysingsforslag som møter regjeringa på halvvegen.

Partane i arbeidslivet føreslår å reetablere ei effektiv CO₂-kompensasjonsordning, med å øyremerke deler av denne til klima- og energitiltak i dei bedriftene som tek imot støtte frå ordninga.

På den måten vert industrien sine behov for stabile vilkår teken i vare, samtidig som forventningane Stortinget har om å gjennomføre fleire klimatiltak i industrien vert effektuert. Dette er ei løysing som kan gjere ei kompleks og utfordrande sak, til ei mogelegheit. Denne må regjeringa gripe.

Det handlar om framtida for norsk industri, og om Arbeidarpartiet sin posisjon som industriparti.

Høyr debatt i Politisk kvarter om CO₂-kompensasjonsordning: