Munch-kompromisset gir en rød-blå forløsning av sjelden art: SV har fått gjennomslag for sårt tiltrengte velferdstiltak, Høyre har sikret plasseringen av Fjordbyens store melkeku og kulturalibi. Det blir glitter og glasshus, leksehjelp og langerjakt. Mon tro om Tøyen-befolkningen inviteres til museets åpningsfest?
Tøyen for hvem?
Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås er i alle tilfeller forført, og bejubler SV som «tilbaketogets helter». Sosialistene har tatt til fornuft og snudd i tide, de uheldige utfallene av Høyre-byrådets spinkle sosialpolitiske linje skal motvirkes.
Oslopolitikerne har gjennom mer enn tre tiår har jobbet for å gjøre Tøyen lekker for ressurssterke barnefamilier. Både Oslo byfornyelse, som strakk seg fra 1979 til 1994, og Handlingsprogram Oslo indre Øst, som varte fra 1997 til 2006, hadde som mål å gjøre bydelene i Oslo indre øst attraktive for det som først ble definert som «folk som ønsker å rette sitt forbruk mot høyere boligstandard», senere som «ressurssterke beboere».
Betydelige midler er med andre ord investert for at de unge familiene skal bli boende på Tøyen. I dag flytter mange fra bydelen når barna når skolepliktig alder. Tesen bak politikken er at ressurssterke beboere styrker både sitt nærområde og sine mindre heldige naboers vilkår. En sosialt blandet befolkning er den beste garanti for å skape et miljø hvor sosiale problemer fanges opp og vanskeligstilte grupper integreres, lød argumentet for en mer «variert befolkning».
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Sterkere stemmer i nabolaget
Blandingspolitikken har på et sett fungert. Ikke ved at de som er dårligst stilt nødvendigvis har det bedre – overrepresentasjonen av fattige barn og store sosiale ulikheter i bydel Gamle Oslo tyder på det stikk motsatte. Men området er befolket av sterkere stemmer.
Blant Tøyens nye beboere er forfattere, journalister, politikere og akademikere som vet å nå gjennom i media, lage rabalder og bli tatt på alvor når de stiller krav om et tryggere nærmiljø. Deres allierte på Rådhuset ofret Munch, men har sikret velferdstiltak som både de og fagpersoner i bydelen har etterlyst lenge.
Overraskelsesmomentet, den tverrpolitiske jubelen i tabloidvennlig forening med tverrpolitisk sinne, gir inntrykk av en handlekraftig byråd og en løsningsorientert opposisjon. Men det vandrer minst to elefanter i det bypolitiske rommet.
Elefanter på bytur
En av elefantene er at Tøyen-problemene er Oslo-problemer som ikke kan løses gjennom en nabolagspakke alene.
Oslo styres av politikere som ikke evner å gi byen retning i bekjempelsen av kriminalitet – enten det gjelder voldtekt eller narkosalg. Noen må ta de tøffe valgene, finne de beste løsningene, men ingen har klart det. Mangelen på tiltak som faktisk tvinger narkosalget i kne, ikke fra sted til sted, er det egentlige problemet – ikke at det skjer på Plata, der hovedstadens turister ankommer byen, eller på Tøyen, der små barn har sin skolevei.
Det samme kan sies om Tøyen skole og den såkalte «hvit flukt»-problematikken. For en viktig årsak til at det er blitt en svært høy minoritetsandel på noen av Oslo-skolene er at disse ligger i de få gjenværende boligområdene som er tilgjengelige for folk med lite penger.
Minoritetsspråklige barn utgjør majoriteten av fattige Oslo-barn, og vil da også utgjøre majoriteten på skolene med flest fattige barn. At ressurssterke naboer flytter forsterker trenden. De kommunale boligene, som det nå skal selges en del av, har fungert som en gentrifiserings-buffer på Tøyen, og det gjenspeiler seg i skolens sammensetning.
Som med narko-kriminaliteten er ikke det grunnleggende problemet at det finnes mange fattige på Tøyen, men hvordan byen håndterer fattigdom og andre sosiale problemer. Store deler av Tøyen-pakka kan slik forstås som å flytte på problemene. Kanskje spres de tynnere utover, men de løses ikke.
Det er forskjell på nabolag
Den andre elefanten i rommet er forhandlingskortet Munch. At byråden nå har vist seg villig til å betale minst 125 millioner kroner fordelt over fem år bør fortelle enhver Oslo-borger at det er forskjell på nabolag. For mens beboerne på Tøyen må gi fra seg noe av det aller fineste de har for å sikre en anstendig skolevei for sine barn, ligger milliardbyggene som perler på en snor i Bjørvika.
Byrådets investeringsvilje er ikke lav, men den er forbeholdt en viss type byrom og en viss type utvikling. Bjørvika er, i likhet med Tjuvholmen, et skolebokeksempel på en nyliberal bypolitikk der byen utvikles med tanke på konkurransekraft og vekst. Kulturen er ikke her et mål i seg selv, men et instrument i økonomiske strategier for å trekke til seg internasjonale selskaper, konferansevirksomhet, velstående beboere og turister.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Knappenåler i kartet
Og her stiller verken Oslo eller Bjørvika særlig sterkt – ledende i Skandinavia er København, med Stockholm som en dårlig nummer to og Oslo som en nummer tre. Bjørvika kan slik ses som et risikoprosjekt, hvis konkurransedyktighet ennå ikke er bevist. De 125 millionene til Tøyen understreker dette. Den utskjelte Barkode-rekka trenger Munch, slik den trenger Operaen og Deichmanske.
Et nytt Munch-museum på Tøyen kunne ha gjort for østkanten det vikingskipene gjør for Bygdøy, men der Tøyen kan klare seg med vitensenter og velferdstiltak er glansen fra Munch en nødvendighet i Bjørvika.
At beslutningen er fattet utenfor offentlighetens lys er ingen overraskelse; når knappenåla settes i kartet og Oslos kulturinstitusjoner (om)plasseres skjer det som regel bak Rådhusets lukkede dører. Forrige gang Munch ble besluttet flyttet beskrev lederen for bydelsutvalget i Gamle Oslo beslutningen som et ran og en skandale. Det demokratiske underskuddet er ikke mindre i dag enn da, likevel virker gårsdagens begivenheter mindre dramatiske – kanskje fordi pillen er sukret med velferdstiltak?
