Kjære hvite mann som pusher 50. Jeg var 16 år da jeg sto bak disken og spurte hva jeg kunne hjelpe deg med. Du så deg rundt, og lurte på om det var noen andre som kunne hjelpe deg.
«Det hjelper ikke stå der og være ung og søt, du må vite hva du driver med» svarte du. Det betydde kanskje ikke noe for deg, men det ødela dagen min. Det er som regel deg, hvit mann på 50, som bare ser en ung, dum jente du kan snakke nedlatende til.
Du svarer ikke når jeg sier hei. Jeg tenker at du kanskje ikke hørte meg, og spør om det er noe jeg kan hjelpe deg med. Du peker og sier at du vil prøve. Så vil du ha rabatt. «Det fikser du, det får du til vet du jenta mi».
Jeg smiler, og forklarer så pent jeg kan at jeg ikke har mulighet til å gi avslag. Du gir deg ikke, og nekter å ta nei for et svar.
Tenkte du noen gang over at det er ubehagelig for meg å bli satt i en situasjon der jeg må velge mellom å gjøre jobben min, eller bryte reglene? At jeg i det hele tatt overveier hvorvidt det er verdt å få kjeft, fordi du blir såpass pågående og spydig?
«Kan jeg få nummeret ditt?»
Videre har vi den ufine varianten.
Du prøver på et par solbriller, og spør om jeg ville gått på date med deg. Du som kunne vært faren min. Eller du som klapper meg på rumpa som takk for hjelpen.
Det er nemlig sånn at du setter meg i en kjip situasjon. Hvordan forventer du at jeg skal reagere? Som butikkansatt skal jeg sørge for glade og fornøyde kunder.
Hadde du blitt fornøyd, om jeg fortalte deg at jeg synes det er upassende at du som middelaldrende mann, klapper en ung jente på rumpa? Hadde du blitt fornøyd om jeg hadde laget en scene? Jeg tror ikke det.
Du utnytter min rolle som serviceansatt.
For ordens skyld, disse situasjonene fant sted på Oslos beste vestkant. Som oftest av deg med X-serie i garasjen og pikéskjorte under boblevesten.
Kunden har alltid rett
Det er lett å tenke at det bare er å lukke ørene og ikke bry seg om nedlatende kunder. I dag, med nesten 24 år på baken og 10 år i bransjen tenker jeg det samme, men som usikker 16-åring var det vanskelig å holde tilbake tårene da du skrek og slo i disken fordi du ikke fikk det som du ville.
For er det faktisk sånn at kunden alltid har rett? Er det sånn at du kan legge igjen folkeskikken hjemme før du går inn i butikken? Selv om jeg står bak en disk, og er der for å hjelpe deg, forventer jeg å bli behandlet med respekt som et hvilket som helst annet medmenneske.
Misforstå meg rett, dette gjelder ikke alle kunder. De aller fleste sier hei, og takker for hjelpen.
Det er ikke mye som er hyggeligere enn en fornøyd kunde. Hadde bare folk visst hvor mye et smil, eller et vennlig takk betyr for arbeidsdagen, tror jeg flere hadde trukket på smilebåndet.
For all del, kjeft gjerne på meg, skrik om du vil, men sørg i alle fall for å ha en legitim grunn. Dersom jeg har gjort noe galt, eller du ikke har fått det du har betalt for. Hvis jeg yter deg dårlig kundeservice, eller varen din har produksjonsfeil, smell i vei.
Jeg hjelper deg gjerne.
Ikke greit
Poenget mitt – er det virkelig nødvendig med de grunnløse beskyldningene du slenger mot meg?
Behøver du å heve stemmen?
Det er faktisk ikke jeg som har bestemt prisen på varen. Det er heller ikke jeg som har tvunget deg til å komme hit for å handle.
Det interessante er – straks du henvender deg til min mannlige kollega får pipa en annen lyd. Du senker stemmen, og får et vennlig fjes.
Jeg forstår at du mener du er en verdifull og høythengende kunde. Jeg forstår at du mener jeg bare er en butikkansatt, noe som gjør meg mindre verdt enn deg. Jeg forstår til og med at maktforståelsen din baseres på sexisme og kjønnsdiskriminering.
Det jeg ikke forstår er at du mener det er greit i 2018. Hadde du prøvd deg på et smil eller et hei, hadde jeg hatt mye større glede av å hjelpe deg.
Kanskje jeg til og med kunne gitt deg en god kundeopplevelse, hvis du bare hadde latt meg.
NRK kjenner kronikkforfatterens identitet.
