NRK Meny
Normal

Personangrep i beste sendetid

Hvor lenge må vi som er etterkommere av NS-medlemmer akseptere å høre beskrivelser som ikke stemmer overens med dem som mennesker?

Frank Aarebrot foredrag

I «Krig på 200 minutter» forteller professor Frank Aarebrot (på bildet) også en historie om Torlaug Aukrusts bestefar, som var NS-ordfører i Lom under krigen. 'Det virker som om Aarebrot har bestemt seg for å tegne et negativt bilde av bestefar,' skriver hun i denne kronikken.

Foto: Heine Aarbø

Kronikkvignett Ytring

I «Krig på 200 minutter» forteller professor Frank Aarebrot også en historie om min bestefar Paal O. Aukrust, som var NS-ordfører i heimbygda Lom under krigen. Det er fortsatt tabubelagt og stigmatiserende å bli knyttet til NS, så det er derfor svært viktig for oss i familien at presentasjonen blir mest mulig korrekt. Alt avhenger av hva Aarebrot vil si. Hans ord blir for mange sannheten, den eneste.

Ble gjenvalgt

Det er selvsagt vanskelig å være glad for at bestefar støttet NS, men jeg er ellers stolt over hans uredde originalitet, vilje til å finne konstruktive løsninger, hans integritet og engasjement for både liten og stor i bygda. Han tok ansvar for mer enn seg og sitt. Bestefar var kunnskapsrik og ikke minst svært karismatisk.

Det virker som om Aarebrot har bestemt seg for å tegne et negativt bilde av bestefar, - for var han ikke NS-medlem?

Torlaug Aukrust

Var det derfor han i 1951 ble gjenvalgt til ordfører i Lom for valglisten Frie velgere, trolig som den eneste i Norge med bakgrunn som NS-ordfører under krigen? Folk i Lom kjente sannheten om Paal O. Aukrust, og uttrykte sin mening ved stemmeurnene etter krigen. De sa ja.

Forventet silkebehandling?

Aarebrots fremstilling begynner bra. Jo da, bestefar var en dyktig ordfører, og han utførte ordførervervet omtrent som en ordfører ellers ville gjort i fredstid. Paal O. Aukrust fikk ordnet mye godt for bygda i disse årene, det bestrider ingen. Det er når Aarebrot begynner med en irrelevant personkarakteristikk det bærer galt av sted.

Professoren legger med stor fornøyelse ut om hvor mye bestefar klaget over behandlingen han fikk i leir etter arrestasjonen i 1945; «det er påfallende hvor mye han syter og klager!» Slik jeg oppfatter Aarebrot hevder han at bestefar forventet seg silkebehandling av det han kaller «skogeierklassen» (sic) i Lom. Med en alvorlig mine betror Aarebrot forsamlingen at Paal O. Aukrust viste en «skremmende mangel på empati».

I «Krig på 200 minutter» forteller professor Frank Aarebrot en historie om Paal O. Aukrust, som var NS-ordfører i Lom under krigen. Denne framstillingen ble kritisert av Aukrusts barnebarn, Torlaug Aukrust, i en kronikk på NRK.no/ytring, juli 2015.

Negativt bilde

Slik jeg kjenner bestefar finnes det ikke grunnlag for å trekke slike konklusjoner om ham som menneske. Det virker som om Aarebrot har bestemt seg for å tegne et negativt bilde av bestefar, – for var han ikke NS-medlem? Når bestefar kortfattet forteller om dårlig behandling i sin selvbiografi, så utlegger Aarebrot det som klaging. Skriver bestefar om god behandling, så påstår Aarebrot han ventet seg særbehandling. Og hvis bestefar unnlater å nevne noe, så betyr det mangel på empati. Galt blir det uansett.

Det er et paradoks at Aarebrot som tilsynelatende legger så stor vekt på empati selv bruker menneskeskjebner som leketøy i underholdningsøyemed.

Torlaug Aukrust

Ved å tillegge bestefar narsissistiske trekk og mangel på empati er Aarebrot, etter min mening, en hårsbredd fra å kalle bestefar for psykopat, en meget krenkende påstand. Det er et paradoks at Aarebrot som tilsynelatende legger så stor vekt på empati selv bruker menneskeskjebner som leketøy i underholdningsøyemed. Dette kan neppe være i tråd med god kunnskapsformidling, og er i hvert fall ikke særlig empatisk.

Usammenhengende floke

Å være ordfører under krigen var for bestefar en uriaspost som måtte gjøres av noen til andres beste; hvorfor får vi ingen analyse av dette dilemmaet?

Mange vil også mene det var i strid med god rettspraksis i et demokrati å dømme personer for landssvik på grunn av medlemskap i et legalt politisk parti, basert på en lov med tilbakevirkende kraft utstedt av en eksilregjering. Hvorfor belyses ikke denne problemstillingen? Dette kunne vært en fin anledning til å starte en opplyst debatt, men fremstillingen blir dessverre bare en usammenhengende floke av irrelevante digresjoner.

LES OGSÅ: «Det hemmelige landssvikoppgjøret»

Bryter med stereotypen

Hvorfor dette umotiverte personangrepet på et menneske som har vært død i nesten 50 år? Kan det være det at en populær NS-ordfører bryter med stereotypen, at dette bildet ikke stemmer med Aarebrots tradisjonelle oppfatning av NS-folk? Er Paal O. Aukrust en person som truer vedtatte forestillinger om det som skjedde under okkupasjonen?

Hvorfor dette umotiverte personangrepet på et menneske som har vært død i nesten 50 år?

Torlaug Aukrust

Eller er det så enkelt at Aarebrot i sin «morsomme» fremstilling av okkupasjonshistorien trenger en skurk? Det er nok ikke bare Sverige som er kyklopenes land, slik Karl Ove Knausgård skriver. «Kyklopene vil ikke vite av de deler av virkeligheten som ikke er slik de mener den bør være». Ifølge Knausgård håndterer ikke de enøyde kjempene ambivalens; mangetydighet blir for vanskelig. Da er løsningen å kaste stein på den eller det en ikke forstår. Slike reaksjoner bidrar ikke til et godt klima for ytringsfrihet, og forklarer hvorfor så få etterkommere av NS-medlemmer orker belastningen med å stå frem.

Unnskyldning til NS-barn?

Må vi som er hans etterkommere bare akseptere at vi fremdeles skal være en minoritet, som det er legitimt å mobbe – mer enn 70 år etter krigens slutt? Jeg er glad for at regjeringen før sommeren varslet at den vil vurdere om NS-barn bør få en offisiell unnskyldning for systematisk trakassering etter krigen på grunn av foreldrenes valg.

Slike reaksjoner bidrar ikke til et godt klima for ytringsfrihet, og forklarer hvorfor så få etterkommere av NS-medlemmer orker belastningen med å stå frem.

Torlaug Aukrust

Det synes som det er vanskelig for Aarebrot å svelge at bestefar kunne bli gjenvalgt i et fritt valg etter krigen. Hvordan forklares dette i forelesningen? Jo, Aarebrot sier at dette nok mest av alt sier noe om et «veldig spesielt samfunn oppe i Gudbrandsdalen» – latter i salen! Ikke særlig vitenskapelig; dette er en overflatisk generalisering som i andre sammenhenger hadde vært helt uakseptabel. Ser vi her et eksempel på den urbane kulturelitens eierskap til sannheten om okkupasjonen?

Populær formidler

Professor Frank Aarebrot har etablert seg som en av Norges mest brukte politiske kommentatorer, og har også skapt seg en karriere som populær kunnskapsformidler. I anledning podkasten om Bergensbanen presenterer NSB ham som «en utrolig kunnskapsrik og fantastisk historieforteller. Og så har han sans for detaljer. Det blir det både interessante og morsomme historier av». Bare synd ikke alt er sant.