Den norske naturelskeren Lars Monsen måtte helt til Canada for å kunne reise i dagevis uten å se menneskets strukturer. Nå tilrettelegger NVE for vindmøller over hele Norge. Det hele pakkes inn som en verdig ofring, et inngrep i naturen for å redde omgivelsene.
Som arkitektur er vindmøller elegante. Sanking av vind, som blåser enten vi vil eller ei, er et vakkert prinsipp. Verdidebatten rundt konsesjonene har til gjengjeld utspilt seg i en trang kanal. For meg virker den å være preget av det underlige, snevre tankegodset som forsøker å bite seg fast i samfunnet.
Plutselig har Norge havnet et sted vi ikke har vært før. Noe grådig lurer i folkesjelen. En i utgangspunktet sparsommelig økonomi, med spredd befolkning og vakker natur, har kodet nøysomhet inn i den norske kulturens ryggmarg. Nøysomhet, kvalitetssans og en forkjærlighet for omgivelsene.
De første turisthyttene ble oppført for at alle skulle se hvor stort og vakkert dette landet er. Hyttene var små. Den gang var det en innsats forbundet med de store naturopplevelsene. Føtter over lyng og høyfjell.
Nå klapper dresskledde på kontorer i hendene mens skip, store som byer, velter inn i trange fjorder, mot små tettsteder. Med fylte minnebrikker forlater turistene stedet før eksosen får lagt seg. Tilbake står innbyggerne, hoster og teller noen kroner de fikk for en vaffel med brunost og smør.
Naturen skal være uberørt, fri for å være sterk. Ikke av hensyn til turister, som NHO forvirret mener, men for oss som føler at noe av vår folkesjel ligger i dette landskapet. Svetten står når enkelte forsøker å rasjonalisere og måle. Tall er viktige i mange sammenhenger, en stødig logikk er essensiell i mange debatter.
Men følelsene er kanskje vårt viktigste instrument. Dem skal vi ikke tvinge ut av drift. Vi skal ikke gå så langt som til at alt som er menneskelig forsøkes målt og veid i gull. For mang en ting er gull og penger en fattigslig måleenhet.
Flere kjenner det i magen: at noe er råttent i den politiske debatten, at noe er feil i prioriteringene. Imens griper de talevillige av dem etter den økonomiske argumentasjon. Ikke så rart, vi er vant til at det er der det skal avgjøres. I økonomien.
Men økonomi er ikke et universelt språk. Selv om det økonomiske språket dekker mye, får det ikke riktig fatt i etikk, estetikk, moral og følelser. Livet er ikke spesielt godt beskrevet av økonomisk teori. Det er tross alt livet som gjør at vi gidder å reise oss fra sengen hver dag.
Ut av tidsånden tegner konturen av klimaprofitøren seg. Et løpsk udyr som har næret seg på klimakrisen. Næringslivet, bevæpnet med klimaets timeglass og en tynn sminke av moral og etikk, selger ellers utenkelige prosjekter. De må gis tillatelse, aksepteres og realiseres. Fort, for vi har travelt! Mens ryktene ulmer - det er slett ikke sikkert at vindmøllene ender i pluss i det store klimaregnskapet.
Den virkelige løsningen er det enkle mantraet som så vanskelig lar seg formidle forførende, som uunngåelig vil føre til omveltninger i næringslivet: lavere forbruk og mindre konsum. Også av strøm. Føle, føre og forføre. Vi skal bruke mindre for å redde naturen. De som tjener penger på det, til gjengjeld, vil bruke naturen for å selge oss mer av noe vi kanskje aldri trengte.
Med fingerspissene mot hverandre, ikledd lyseblå skjorter, nikker næringslivet alvorlig og svarer unisont: grønn vekst. Et annet sted i landet ville Røkke bygge et skyhøyt konferansetårn til ære for havet. Det er lyden av en hysterisk melodi, absurd nok til å ville slå hodet i veggen. Nok vekst. Kvalitet skal erstatte det slitte begrepet.
I bunn ligger ideen om at mennesket ikke er natur, i alle fall ikke et dyr. Men vi skal også vekk fra kultur, om den kan komme til å koste penger. Tilbake vil vi da bli stående kun med kjedsommelige tall.
At mennesket også er natur, var tydelig den gang bøndene og fiskerne var avhengig av omgivelsene. Å leve i balanse med naturen var ikke et begrep som luktet av røkelse og nachspiel etter dannelsesreiser. Det var gjenbruk av nød, kvalitet av behov og nøysomhet av erfaring.
Selv om vi har beveget oss langt fra disse verdiene, ligger de fremdeles som grunnsteiner i den norske kulturen. Der ligger også en kjærlighet og en identitetsfølelse som er knyttet til naturen. Den er kanskje litt forvirret av selviscenesatte mobilbilder og rike asiater, men for mange er naturen med på å gi viktige opplevelser.
Naturkjærligheten og vår evne til å ivareta landskapet har også vært noe formildende når vi ellers bygger klønete byutvikling og billige kjøpesentre. Vårt domene er naturen. I dette vesenet, større enn oss selv og fylt med vakre øyeblikk, skal vi nok være forsiktige med å gi for mye plass til økonomiske argumenter.
Tenk bare på den dype brummingen til en vindmølle, som en motordur i landskapet, toppet med røde lamper som lyser opp nattemørket for å varsle fly i det ellers uberørte fjellandskapet.
Vi blir som vi tenker. Når det bebygde skal få oss til å tenke profitt og darwinistisk markedskamp, og kultur er en ergerlig utgift på statsbudsjettet, blir også forholdet vårt til klukkende bekker, stålgrå fjellrygg og svale skoger et profittspørsmål. Vi skal være forsiktige med å bevege oss dit der vi forsøker å gjøre alt om til penger. For denne saken virker å handle om det: Ytterligere vekst og en forkvaklet forståelse av symboleffekt. Det skal jeg ikke behøve å argumentere for at vi skal unngå.
Det er kulturen og naturen som skal ha pengene. Ikke pengene som skal eie kulturen og naturen.
