Kronikk

Penga eller livet

Gamle folk dør selv om samfunnet stenges og økonomien kollapser.

_5eKkxQrFyI

Med actionfylte bilder, stigende smitte- og dødstall, gule frakker, munnbind, intravenøs og avansert teknologi, gjøres alt for å redde livet til covid-19-smittede gamle, som likevel hadde dødd om kort tid, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Hendrik Schmidt / DPA/NTB scanpix

Denne artikkelen er over to dager gammel, og kan inneholde utdaterte råd fra myndighetene angående koronasmitten.

Hold deg oppdatert i NRKs oversikt, eller gjennom FHIs nettsider.

Det er noe underlig som skjer. En hel verden forsøker gjennom ulike tiltak å begrense smitten av covid-19, slik at færrest mulig skal dø. Nå i slutten av mars 2020, er det stor mulighet for at den globale økonomien kollapser.

Det underlige som kommer til overflaten i denne verdensomspennende krisen, er at det gjentatte ganger blir hevdet fra medisinsk hold at de fleste som dør er svært gamle mennesker med underliggende sykdommer som uansett ville vært døde om kort tid.

Snittalderen på døde av covid-19 i Norge er i skrivende stund 87 år.

Alt gjøres for å redde covid-19-smittede gamle, som likevel hadde dødd om kort tid.

I rundt 20 år har jeg som forsker vært opptatt av hvilke muligheter hjelpetrengende gamle mennesker har til å leve best mulige liv. De som blir så gamle at de blir avhengig av helsepersonell for å kunne leve videre, vet inderlig vel at deres dager er talte idet de trilles over terskelen til et sykehjem.

På sykehjemmet eller innenfor hjemmesykepleien dør gamle mennesker med underliggende sykdommer av lungebetennelse, underernæring, det årlige influensaviruset og lignende.

Så når helsepersonell på et sykehjem står overfor et gammelt menneske, så vet de at de gamle kommer til å dø om relativt kort tid, selv om de gjør sitt ytterste for at gamle skal ha det best mulig til siste slutt.

Covid-19 har med ett slag vist at «suksessfull aldring» er det reneste vås.

De fleste land i Europa har innført de strengeste tiltakene siden 2. verdenskrig for å redusere spredningen av covid-19-viruset, og gitt ulike typer økonomiske krisepakker for å forhindre en fullstendig økonomisk kollaps.

Smitteverntiltakene skal forhindre en ukontrollert spredning, slik at ikke helsevesenet kollapser. På den måten kan også andre grupper enn de gamle med underliggende sykdommer få behandling og forhindres fra å dø.

Medisinen har aldri kunnet forhindre at gamle folk hele tiden dør som følge av aldring, men de handler som det motsatte er tilfelle.

Å plassere gamle mennesker i «risikogruppe» sladrer om at helsemyndighetene har fortrengt at aldring fører til død.

I humanismens navn: Jeg er støtter alt som kan lindre en angstfylt og smertefylt død. Men spørsmålet som presser seg på, er hvor mye det skal koste å redde gamle mennesker med underliggende sykdommer fra å dø brått av covid-19, i stedet for å dø litt frem i tid av alderdom.

Som aldersforsker er det underlig og uvant å være vitne til den enorme oppmerksomheten og solidariteten som utvises overfor gamle sårbare mennesker.

Nå gjøres alt og pengene sitter løst.

Spørsmålet som presser seg på, er hvor mye det skal koste å redde gamle mennesker.

Jeg har ikke tall på alle de studier, vitenskapelige artikler, rapporter og skjønnlitterære utgivelser som i essens har påpekt den langvarige kapasitets- og kompetansekritiske situasjonen innenfor hjemmesykepleie og sykehjem.

Ingen av disse publikasjonene har utløst noe i nærhet av de summer av penger og den solidaritet som covid-19-viruset har utløst.

Den «resirkulerte» debatten om eldreomsorg som alltid seiler opp som en av de viktigste temaene i valgkamper, har heller ikke utløst tilsvarende ressurser slik at de kapasitets- og kompetansekritiske forholdene i kommunale tjenester kunne opphøre.

Bare det å plassere gamle mennesker i «risikogruppe», sladrer om at helsemyndighetene synes å ha fortrengt at aldring fører til død.

Medisinen har aldri kunne forhindre at gamle folk hele tiden dør.

En mulig grunn til at folk blir overrasket av at gamle mennesker dør hele tiden, er at helsemyndighetene, medier og forskere de siste årene har tutet ører til folk fulle med at alderdommen kan bli en «suksess», bare enhver tar ansvar for egen helse og underlegger seg helseideologien «suksessfull aldring».

Alle gamle som går ned i spagaten, løfter jern, danser og svetter om de er 70 eller 110 år heies frem som forbilder i kampen for å redusere den tid vi belaster helsebudsjettene; vi skal alle bli sunnere.

Covid-19 har med ett slag vist at «Suksessfull aldring» er det reneste vås.

Med actionfylte bilder, stigende smitte- og dødstall, gule frakker, munnbind, intravenøs og avansert teknologi, gjøres alt for å redde livet til covid-19-smittede gamle, som likevel hadde dødd om kort tid.

Folk melder seg til tjeneste, og alt dette er til å få tårer i øynene av. For meg ser det ut til at krisen utløser et dyptfølt savn etter fellesskap.

Jeg håper bare at det vil vare, at det hele – også økonomisk – «smitter» over på det mer langsomme usynlige dramaet som utspiller seg bak lukkede dører i de tusen hjem og sykehjem; at betingelsen for å kunne ivareta gamle til siste slutt blir bedre etter dette.