Den viktigste grunnen til at partiet Sentrum nå har oppstått, er at enkeltmedlemmer som tapte linjevalget internt i KRF i 2018 har følt seg politisk hjemløse og har arbeidet for et nytt parti.
Det er altså ikke en ny konfliktlinje i samfunnet som er drivkraften, slik det har vært ved tidligere partidannelser som har blitt vellykkede og har satt seg:
- Sosialistisk Folkeparti som i kjølvannet av atomvåpenfrykten og NATO-politikken etablerte seg som en sikkerhetspolitisk opposisjon.
- Carl I. Hagen som kanaliserte folkelig misnøye og skapte Frp,
- Miljøpartiet de Grønne som utløste et økende miljøengasjement og rendyrket en grønn profil.
Det mest overraskende ved gårsdagens nyhet, var at en politiker som Geir Lippestad – med Ap-bakgrunn – fronter prosjektet.
Og at ingen av de sterkeste profilene i Knut Arild Hareides eller Kjell Magne Bondeviks krets, er blant stifterne.
- LES OGSÅ:
Flere tidligere KrF-ere står sammen om å starte partiet Sentrum.
Konsekvensen for KRF
Min vurdering er at dette først og fremst er en dårlig nyhet for KrF.
Ikke fordi det, slik det nå ser ut, vil føre til et ras av medlemmer. Men mer at det nye partiet kan opptre som en «vaktbikkje» og snevre inn handlingsrommet for KrF i vanskelige forhandlinger med Frp.
Kritikken av Frp-samarbeid, er kjernen i misnøyen hos dem som nå går inn i det nye partiet.
Partistifterne kunne opplagt fått et kraftigere momentum dersom Frp ikke hadde forlatt regjeringen.
Da Siv Jensen marsjerte ut i januar, kunne Hareide marsjere inn og proklamere at han nå gikk inn i den konstellasjonen som er KrFs foretrukne alternativ – og legitimere partiet også for hans tilhengere.
I hvert fall for mange av dem.
Tross dette kan Sentrum kan bli en brysom motstemme, og skape en dagsorden som handler om Krfs tap heller enn gjennomslag.
For et parti som kjemper mot sperregrensa, kan det bli plagsomt.
På den andre siden trøster KrF-ledelsen seg med at ingen av de ledende på rød side fronter det nye partiet.
Når mange av dem i løpet av dagen har meldt seg og erklært sin lojalitet til KrF, håper partiledelsen at aktiv støtte til Ropstad fra sterke profiler på den røde fløyen tvert imot kan øke samholdet i et presset KrF.
- LES OGSÅ:
Det øvrige sentrum
Hverken Venstre eller Senterpartiet har mye å frykte fra nydannelsen.
Venstre har som sin primærpolitikk en plattform som overlapper på viktige punkter som flyktningpolitikk og miljø og klima. Og skatteprofilen passer dårlig med Venstres lyseblå.
Distriktspolitikk og sentrum -periferi-konflikten er fraværende i plattformen til Lippestad, og har dermed liten appell i Senterparti-kretser. Rosende formuleringer om EU forsterker argumentet.
Miljøpartiet de Grønne kan ha noe mer grunn til bekymring.
Miljøengasjementet har gjort at MDG har rekruttert blant tidligere KRF- og særlig KRFU,-medlemmer. Miljøpartiets liberale profil i bioteknologi-vedtaket nylig, og den interne dissensen om abort etter 12 eller 18 uke i MDGs programdebatt, viser at det er en verdipolitisk strømning i MDG som kunne ha sans for det nye partiet. Bekymringen er likevel ikke stor i MDGs ledelse, fordi velgere som har miljø og klima som sin viktigste sak, vil foretrekke et sikrere kort enn en politisk debutant i et viktig stortingsvalg.
Sentrum en liten rystelse, men intet jordskjelv
Det vil være svært overraskende dersom det nye partiet kommer inn på Stortinget med mange representanter.
Årsaken er at partiet profilerer seg med et program som sammenfaller med mange av de etablerte partienes.
Når stortingsvalget nærmer seg, vil regjeringsspørsmålet etter åtte år med Solberg-regjering komme høyt opp på dagsorden.
Det viktigste en sentrum-venstre opposisjon kan mobilisere på, er behovet for «ny kurs» og en ny regjering.
Lippestad og hans nye parti har erklært støtte til Støre som statsminister.
Men risikoen for å kaste bort sin ene stemme vil gjøre terskelen svært høy, også for velgere med sans for Sentrums idealistiske prosjekt
