NRK Meny
Kronikk

På en annen planet

IS mener de følger samme tro som meg. At de gjør alt for Gud. De driver folk på flukt, dreper mennesker som om de var dyr. Jeg klarer ikke å forstå det. Men jeg klarer å bli rasende.

Jesidier på flukt

Gruppen som kaller seg Den islamske staten (IS) har drevet store folkemengder på flukt, her jediske flyktninger i ørkenen i Nord-Irak, på vei mot syrisk territorie.

Foto: STRINGER/IRAQ / Reuters

Jeg føler at jeg snart gir opp håpet på menneskeheten. Videoer og bilder legges ut av mennesker som henrettes på bestialsk vis. De som utfører disse umenneskelige handlingene sier de tror på det samme som meg, sier at det er troen som inspirer dem til å gjøre det de gjør.

De dreper uten å nøle. Tar en kniv inntil halsen på et offer og kutter sakte helt til hodet faller av. Dytter kroppen i en dump og kaster hodet etter. Som om mennesket var et dyr, eller noe som aldri hadde liv. De skyter mennesker og kaster likene i en elv.

De legitimerer drapene med at de ikke tilhører samme sekt som dem, eller tro. Og mange som tror på det samme er ikke gode nok for dem, siden de ikke godtar deres styresett. Barn, kvinner, krigsfanger, ubevæpnede mennesker: Mange blir henrettet, få blir spart. Det er noe i hodene på disse morderne som får dem til å tenke at ofrene deres ikke har verdi. De dreper, og er helt overbevist om at det er deres billett til paradis.

LES OGSÅ: Sigurd Falkenberg Mikkelsen fra NRK: Alt det menneskelige forsvinner.

Veien til skrekkregimet

Denne praksisen institusjonaliserer de. De har utviklet domstoler med og avgir dommer i henhold til deres forståelse av sharia før henrettelsene. Sier at deres kalif har befalt dem å gjøre det, sier at det er det utopiske styresettet på jord. At skrekkregimet er veien til et fredelig, fromt og trygt samfunn. Bildene og videoene spres med det formål å rekruttere flere til deres sak.

De dreper, og er helt overbevist om at det er deres billett til paradis.

Arshad M. Ali, skribent

Jeg ville trodd at det ville hatt motsatt effekt. Dessverre ser det ut til å lokke flere folk. Her i Norge finnes de som hyller dem, forherliger volden og oppfordrer flere til å delta. Mange har tatt til motmæle og tatt klart avstand, men det finnes holdninger om at det hele er en konspirasjon, at organisasjonen er skapt av Vesten. Eller verre, at man bare har misforstått hva IS driver med.

FØLG DEBATTEN: NRK ytring på Facebook.

Fra avsky til sinne

Da IS for noen måneder tilbake begynte å rykke inn fra Syria og ta landområder i Irak ble jeg spurt om jeg ikke ble opprørt og forbannet over at de utførte brutale handlinger i islams navn og at de hevdet de handlet på vegne av alle muslimer.

Moskeene befinner seg i blant på en annen planet, adskilt fra resten av samfunnet i tid og rom.

Arshad M. Ali, skribent

Da svarte jeg at det var ekkelt å tenke på. Etter å ha sett litt mer av hva de faktisk gjør, ble jeg forbannet. Jeg tror ikke det først og fremst var muslimen i meg som ble forbannet. For identiteten som muslim kan brukes og misbrukes på lik linje med andre identiteter. Det var både mennesket og muslimen i meg som ble forferdet og opprørt over at noen i 2014 kan oppføre seg på en måte som burde tilhørt historiebøkene.

På en annen planet

Jeg setter meg i en moské. Hører på prekenen før fredagsbønnen. Imamen snakker om den korrekte måten å utføre wudhu – forvask til bønn – på. De unge ser ned på mobilene sine. En eldre mann piller seg i nesen mens han ser opp i taket. Jeg prøver selv å koble ut – tenker på om menneskeheten noen gang kommer til å klare å bosette seg på andre planeter og himmellegemer – og når jeg innser at jeg er i moskeen, så ser jeg på klokken. Det kan føles som om moskeene i blant befinner seg på en annen planet, adskilt fra resten av samfunnet i tid og rom. Jeg klarer ikke engang å bli sur.

Identiteten som muslim kan brukes og misbrukes på lik linje med andre identiteter.

Arshad M. Ali, skribent

På sosiale medier skriver morderne om minner fra barndommen, om filmer og kulturopplevelser – referanser jeg kan kjenne meg igjen i. Flere av dem vokste opp i vestlige land, gikk i barnehager og skoler hvor de ble kjent med og lekte med mennesker med ulik bakgrunn og tro. De gikk på kino og heiet på fotballag. Et eller annet sted på veien valgte de en helt annen retning enn meg. De valgte å snu ryggen til, og hate, samfunnet som ga dem alle muligheter til å lykkes.

Jeg klarer ikke å forstå

Jeg prøver å forstå dem. Prøver å utvide horisonten min. Jeg kan forstå at mennesker i globaliserte og avanserte samfunn kan miste seg selv litt, gå gjennom identitetskriser og være søkende. Jeg tror ikke dette er unikt for minoritetsgrupper eller muslimer. Jeg kan forstå at det kan oppstå en viss reaksjon mot autoriteter og myndigheter, og at man kan strekke seg langt for å bli akseptert i et fellesskap. Men jeg klarer ikke å forstå hvordan mennesker kan akseptere å gå så langt som de har gjort bare for å hevde seg selv.

For meg er jihad en kamp, for å kave meg gjennom vanskelige og tunge tider i livet.

Arshad M. Ali, skribent

De mener de følger samme tro som meg. At de gjør alt for Gud. De bruker Guds navn og begrep som jihad for å kontrollere og påtvinge sine tanker på andre, og for å dyrke martyrdøden.

Jeg tenker. Tenker at Koranen sier at mennesket ble skapt for å tilbe Gud. At mennesket – ikke ett menneske, men alle – er Guds stedfortredere, kalif, på jord. At min oppgave som muslim er å tilbe Gud gjennom å samhandle for menneskehetens beste og for å ta vare på skaperverket. At jeg skal gi slipp på dette livet ved å huske at jeg som menneske har begrenset med tid på denne jorden. Og gjennom å erkjenne at jeg som individ ikke er skapt for å eie eller kontrollere alt.

For meg er jihad en kamp, for å kave meg gjennom vanskelige og tunge tider i livet, og ved å gi slipp på makt og innflytelse slik at andre kan slippe til. Det er vondt å tenke på at utgangspunktet vårt er det samme, men forståelsen og veiene vi har tatt er så forskjellige.