Du har sikkert sett bilder av forbrukere som albuer seg frem i blindt begjær for å komme først til Black Friday tilbudene, og tenkt at det er primitiv flokkatferd du ikke vil assosieres med.
Da er det bedre å gå på Fretex eller Finn.no å kjøpe gamle grammofonplater, brukte klær og kanskje spise en veganhamburger sammen med politisk korrekte venner før man sykler hjem.
I fjor slo Black Friday-salget alle tidligere salgsrekorder med en omsetning på 3,6 milliarder koner. På denne ene fredagen shoppet vi for over 2,5 millioner i minuttet.
I år er det mye som tyder på at det kan bli bråstopp for omsetningsrekordene som vi har sett på de svarte fredagen hvert år siden 2015.
Forbrukere på sparebluss handler på salg
Vanlige folk kan ikke gjøre noe med økte renter, strømregninger, drivstoffpriser og butikkpriser. I stedet kan de gjøre noe i butikkene: kjøpe mindre, og kjøpe billigere.
Når sjefen for Verdensbanken, David Malpass, sier det blir enda verre i 2023, trør folk på bremsene: de utsetter kjøp, og de ser seg om etter billige alternativer.
Det betyr at klima- og miljøaktivister ikke lenger har mye å bekymre seg for når det gjelder uhemmete forbruk. Det er de lavtlønte som oftest benytter seg av butikkenes salgsdager. I dag har mange av dem så store problemer med økonomien, at de knapt nok har råd til å kjøpe julepresanger. Heller ikke på salg.
Nedlatende kritikk av Black Friday
Spørsmålet er om ikke de høyt utdannete klimaaktivisters protester mot Black Friday er en arrogant kritikk mot dem som knapt nok har råd til å kjøpe julepresangene på billigsalg.
Når vanlige folk med alminnelige inntekter er nødt til å benytte seg av tilbud, er ikke lenger Black Friday en skreddersydd anledning til å flagge seg selv som privilegieblind grønn godhetsapostel som skal redde verden fra å handle på tilbud.
Da har de glemt at det nettopp er kapitalismens vekst og velstand som har skapt dem selv som miljøbevisste forbrukere. Det vil si forbrukere som i motsetning til «miljøsvina som bruker pengene sine på alt mulig krimskrams de sikkert ikke trenger på salg».
Å kjøpe en billig koreaprodusert mobiltelefon på Black Friday, er vulgært og amerikansk. Da er det bedre å ta på seg den grønne vindjakken fra Fjellreven, og bruke den elektriske sykkelen til Apple-butikken. Der kjøper man en skinnende ny MacBook eller iPhone til full pris, mens man hoderystende betrakter Black Friday hysteriet hos EL-kjøp på andre siden av gaten.
Den nye overklassen
I 2017 kom boken The Sum of Small Things: A Theory of the Aspirational Class. Her beskriver professor Elizabeth Currid-Halkett «den nye overklassen» som en elitegruppe som avskyr fenomener som Black Friday, Black Week og Halloween.
Dette er folk som er iherdig opptatt av å distansere seg fra «den ansvarsløse saueflokk-kulturen som går amok i butikkene på Black Friday», mener hun. Og videre: Disse menneskene utgjør en urban flokkultur som lever i et selvforherligende ekkokammer med preferanse til spesialimporterte kaffebønner og veganprodukter. Det er først og fremst denne gjengen som aksjonerer for å bremse forbruket og farten på vulgærkapitalismen.
Og her er vi, enten vi er barna eller foreldrene til den nye idealistiske overklassen. Men hva slags idealisme snakker vi om?
Jo, den som sier at materialisme, reklame og konsumisme er noe dritt, og at Black Friday tilbud er klima- og samfunnsskadelig. Hvilket er greit nok å si når penger ikke er et problem for de av oss som kan kjøpe det vi trenger til full pris.
De miljøbevisste vinnerne har erstattet økonomisk kapital med kulturell kapital. Men kulturell kapital er kostbart. Målt i den tid som den miljø- og klimabevisste selvrealisering koster i kroner og øre, konsumerer de langt mere miljøvennlige produkter enn fjolsene med design kapsel-kaffemaskin fra Italia.
Black Friday ble oppfunnet for «de som går amok» (fattige vet jo ikke bedre), og «vi» som tar ansvar for miljø og klima. Dermed får vi alle det bedre med oss selv. Hvordan kan vi i disse dyrtider sikre økt likhet mellom de som ikke går på salg, og de som gjør det?
Jeg vet ikke.
