Kronikk

Ondskapens bortforklaringer

Når berømte eksperimenter feiltolkes, er det et større problem enn at det ble jukset. Det er på tide med en grundig revurdering av hele forståelsen av menneskets ondskap.

Professor i filosofi ved UiO, Arne Johan Vetlesen

Når det trekkes feil konklusjoner av psykologiske eksperimenter, har det ført til en seiglivet feilvurdering av menneskets ondskap, skriver professor Arne Johan Vetlesen.

Foto: Fartein Rudjord / Aftenposten

Det såkalte Stanford Prison Experiment har i nær 40 år preget forståelsen av ondskap både i akademia og samfunnet for øvrig. I tråd med sin læremester Stanley Milgram hevdet mannen bak eksperimentet, Philip Zimbardo, at vanlige mennesker er i stand til å påføre andre den største smerte og lidelse, bare de får et grønt lys fra en autoritet til å gjøre det.

Dette innebærer at de færreste vil nekte å utføre grusomheter overfor mennesker som anses å «fortjene» det i situasjoner der andre i gruppen de tilhører, deltar i grusomhetene.

Zimbardo har i sin bok fra 2007, «The Lucifer Effect», formulert en av konklusjonene fra eksperimentet slik: Generelt er mennesker villige til å gjøre hva som helst, selv om det innebærer betydelig smerte for andre, for å beholde medlemskapet i egen gruppe. Gruppetilhørighet teller mer enn alle andre hensyn, inklusive ikke-skadeprinsippet. Det man for enhver pris vil unngå, er å bli frosset ut av gruppen og bli stående alene på utsiden.

En ting er hvordan det var mulig å manipulere med hva som faktisk foregikk i eksperimentet – og å holde manipulasjonen skjult for offentligheten i så mange år.

En annen ting er hva som nå, etter avsløringen, er status for synet på ondskap.

Min påstand er at det gikk galt helt fra starten av.

Sannheter står for fall

Står den oppfatningen som forbindes med Milgram og Zimbardo for fall? Hvis ja, hvilken forståelse av ondskap vil da tre i stedet? Er det behov for et generaloppgjør med tanken om at det store flertall av «vanlige» mennesker kan bli massemordere, bare situasjonen gir grønt lys for det? Eller er det tilstrekkelig å foreta mindre justeringer av dette synet, som har vært så enormt innflytelsesrikt?

Philip Zimbardo

Philip Zimbardo foreleser om sitt eget eksperiment på Stanford University i 2007.

Foto: PAUL SAKUMA / AP

Slik jeg ser det er tiden overmoden for en grundig revurdering av hele den tilnærmingen til menneskets kapasitet for ondskap som springer ut av Milgrams og Zimbardos eksperimenter.

Forskningsjukset som nå er avslørt er ikke et avgjørende argument for meg når jeg hevder dette. Min påstand er at det gikk galt helt fra starten av: Milgram misforstod og feiltolket det som faktisk fremkom i hans eget opprinnelige eksperiment.

Autoritetenes betydning

I Milgrams eksperiment ved Yale Universitetet tidlig på 1960-tallet ble personene bedt om å gi elektriske støt til en person de ikke kunne se når vedkommende svarte feil på spørsmål. Milgram var overrasket over at nær halvparten var villige til å løpe linen helt ut i form av å gi støt som ble opplyst å være svært smertefulle.

Hvordan skulle det tolkes at så mange var villige til å påføre slik smerte? Milgrams egen tolkning fremhever betydningen av at en autoritetsperson – en representant for vitenskapen – sa at eksperimentet var av stor betydning og at han tok ansvaret.

Dermed innebar det ingen samvittighetskvaler å følge instruksen om å gi støt; man var i praksis moralsk fristilt når man gjorde det, siden en autoritet tok ansvaret.

Felitolkningen som skapte problemet

På opptakene fra eksperimentet ser man at mange av dem som gir de sterkeste støtene, ler og smiler og har et merkelig kroppsspråk. Milgram tolket dette som nervøsitet, som et uttrykk for at situasjonen ble opplevd som uvant, slik at mange ble brydd.

En alternativ tolkning er at personene (eller noen av dem) finner en form for nytelse ved å bli gitt muligheten til å påføre andre smerte uten å møte sanksjoner for det. Kontrasten til normaltilfellet, der overlagt smertepåføring utløser en straffereaksjon, samt moralsk fordømmelse, er slående.

Det «moralske frikvarteret» som det grønne lyset for smertepåføring uten negative konsekvenser åpner, gir mulighet for å leve ut ønsker av sadistisk karakter: nemlig å ta kontroll over en annen person, være en mester hvis offer er prisgitt makten man har til å gjøre hva man vil.

Tolkningen har ført til en seiglivet feilvurdering av menneskets evne og vilje til å gjøre andre ondt.

Innfridde forventninger

Milgrams tolkning av eksperimentet, som senere ble overtatt av Zimbardo da han utførte sitt «Stanford Prison Experiment», var at såpass mange var villige til å påføre andre stor smerte fordi en autoritet ba dem om det – altså nøyaktig den tolkningen de som påførte smerten med stor grad av indre tilfredshet – «endelig kan jeg gjøre det som ellers alltid er forbudt» - ønsket å bli møtt med.

Budskapet fra eksperimentene er derfor – ifølge Milgram og Zimbardo – at mennesker har en svært betenkelig, og noen ganger fatal, tilbøyelighet til å oppgi ansvaret for egne handlinger, i form av å godta at andre som står høyere opp i systemet både har det og tar det.

Feil oppfatning av ondskap

Slik jeg ser det har denne tolkningen ført til en seiglivet feilvurdering av menneskets evne og vilje til å gjøre andre ondt, inklusive å torturere og drepe dem. Sadisme – å kjenne nytelse og maktberuselse ved å ta kontroll over andre, og i siste instans bestemme om de skal leve eller dø – er et tabu i nær sagt alle kulturer vi kjenner, og den som åpenlyst utfolder det og vedstår seg det vil møtes med fordømmelse.

Som en følge av dette vil mennesker som har sadistiske fantasier, og som i en gitt situasjon gis anledning til å leve dem ut i form av å begå grusomheter, forsøke å skjule hva de egentlig føler, ved å vise til at de bare adlød ordre, at de ikke hadde noe valg, at en annen hadde tatt deres plass om de nektet, etc.

For Milgram og Zimbardo finnes det ikke genuint onde handlinger, enda mindre onde mennesker. Det finnes bare situasjoner – og hierarkiske og autoritetstro organisasjoner – som kan vise seg livsfarlige for en «utgruppe» som forfølges av en «inngruppe» der hvert medlem er villig til nær sagt alt for å bevare medlemsskapet. Til og med å drepe barn blir legitimt der drap fremstilles som nødvendig for egen gruppes overlevelse og/eller som uttrykk for dens overlegenhet, definert langs rasistiske, etniske, religiøse, sexistiske eller andre ideologiske skillelinjer.

Utilstrekkelig forklaring

Folkemordene i Kambodsja, Rwanda og Bosnia sjokkerte en hel verden som var innstilt på mottoet etter Holocaust og opprettelsen av FN: «aldri igjen!»

Sjokket ga seg av å være vitne til at mennesker som har levd harmonisk sammen i generasjoner som naboer, kolleger og venner, mer eller mindre plutselig betrakter hverandre som fiender slik at den ene gruppen massakrerer den andre – ikke ved å slippe bomber og ved å bruke høyteknologi, men tvert om: Ansikt til ansikt, nabo mot nabo, med machete, batong eller pistol som våpen.

Handler dette om blind autoritetstro og lydighet under tvang? Eller om at et betydelig antall mennesker påfører så mye skade og smerte de kan når de vet at de ikke vil betale noen pris for det, moralsk eller på annen måte?

Slik at det er ofrene som skammer seg og bærer byrden ved det grusomme som skjedde, ikke overgriperne?

Hør Arne Johan Vetlesen i Ytring på NRK P2