Det såkalte Lysne II-utvalget la nylig fram sin anbefaling vedrørende et digitalt grenseforsvar (DGF). Utvalget konkluderer med at et digitalt grenseforsvar (DGF) kan utformes slik at det både kan tjene sitt formål, og ta tilstrekkelig hensyn til menneskerettigheter og personvern. Lysne har derimot utelatt noe vesentlig. Slik anbefalingen er utformet i dag, vil et digitalt grenseforsvar ikke øke den digitale robustheten i samfunnet i særlig grad.
Mer enn personvern
Utvalgets rapport har, som forventet, fremkalt reaksjoner. Utfordringen er at debatten så langt kun dreier seg om personvern. I realiteten er det flere ting som står på spill. Forsvarsdepartementet har ikke framlagt sin anbefaling for Stortinget enda, men det er allerede klart at det er politisk uenighet om de potensielt inngripende metodene er akseptable i forhold til personvern- og menneskerettshensyn. Det vises også til at overvåking kan føre til en nedkjølingseffekt i samfunnet, altså en begrensning på demokratiske prosesser.
Utvalget er lite nytenkende når det gjelder hvordan informasjonen fra et DGF skal brukes til å beskytte det norske samfunnet. Det er ikke formålstjenlig at myndighetene sitter på informasjon om digitale trusler som næringslivet og den enkelte er satt til å beskytte seg imot. Informasjon fra et DGF må deles slik at næringslivet og den enkelte bedre settes i stand til å beskytte seg selv.
Norsk senter for informasjonssikring (NorSIS) deler utvalgets beskrivelse av sikkerhetsutfordringene. Samfunnets digitalisering skaper avhengighet og et mer sårbart samfunn. Som en følge av dette øker cybertruslene mot norske interesser.
Fremmedstatlig spionasje og sabotasje mot norsk beredskap kan fremtvinge en ufordelaktig sikkerhetspolitisk situasjon for Norge. I ytterste konsekvens kan selve statssikkerheten være truet. Samtidig er trusselen ikke avgrenset til forsvar, politi og nasjonal kritisk beredskap og infrastruktur. Norske interesser for øvrig er også en uatskillelig del av dette bildet. Den samme trusselen som kan ramme norske myndigheter, kan også ramme norsk næringsliv.
Digitaliseringen i samfunnet har skapt lange og komplekse digitale verdikjeder. Digital spionasje eller sabotasje mot et norsk teknologiselskap, kan vise seg å være den mest effektive måten å forhindre at norske myndigheter kan opprettholde god situasjonsoversikt i en krisesituasjon. Dette gir føringer for hvordan et DGF bør implementeres og hvordan en skal hente ut samfunnsmessige gevinster.
Ny overvåkningsdebatt
Implementeringen av datalagringsdirektivet ble ikke gjennomført fordi motstanden mot masseovervåking var for stor. Fremskrittene i digitaliseringsarbeidet gir imidlertid grunn til å evaluere disse standpunktene på ny. Det overordnede målet må være å sikre et trygt digitalt samfunn, nå og i fremtiden. Hva den enkelte mener om dette er av høyeste betydning.
NorSIS gjennomførte i 2016 en omfattende kartlegging av den norske informasjonssikkerhetskulturen. Denne vil bli presentert i sin helhet senere i september. Undersøkelsen omfatter blant annet hvordan innbyggerne i Norge forholder seg til digital risiko, og hva de forventer av norske myndigheter når det gjelder å ta ansvar for vår felles trygghet på nett.
Over 70 prosent av befolkningen mener at de utsetter seg for risiko når de bruker internett, og hele 44 prosent har avstått fra å bruke digitale tjenester som en følge av digitale trusler. Det digitale trusselbildet er derfor en direkte motkraft til digitaliseringsarbeidet som pågår i privat og offentlig sektor.
NorSIS frykter en annen type nedkjølingseffekt, der trusselen fortsetter å øke, mens myndighetene ikke klarer å henge med i utviklingen. Resultatet kan bli katastrofalt: Digitaliseringsgevinstene uteblir og befolkningen utvikler en enda større frykt for den digitale utviklingen.
Dette betyr imidlertid ikke at myndighetene fritt bør innføre masseovervåking uten at alle sider ved overvåkingens formål er belyst. Erfaringene fra prosessen rundt datalagringsdirektivet viste at befolkningens negative holdning til masseovervåkingen var sterk.
Vår undersøkelse viser nå at 59 prosent av befolkningen er positiv til at deres aktivitet på internett kan overvåkes, dersom det fører til at de er tryggere på nett. 38 prosent er negativ til slik overvåking. Det er også et flertall som har tillit til at myndighetene kan sikre informasjonen som de har registrert om den enkelte. 65 prosent har tillit til myndighetene, mens 28 prosent ikke har tillit til dem.
Følg debatten: og
Må være til alles beste
Tillit er blant de norske kjerneverdiene. Tillit fører til deling, samarbeid, handel, vekst og velferd. Men et tillitsforhold kan være skjørt, og det skal lite til før tilliten uteblir. NorSIS mener at tillit mellom myndighetene, næringslivet og befolkningen kan styrkes dersom det er en bred oppfatning om at et DGF er til nytte for alle.
Et DGF må ikke bare være til nytte for Etterretningstjenesten. Både næringslivet og den enkelte står ovenfor et økende digitalt trusselbilde og det er nødvendig, mer enn noen gang, at samfunnet finner effektive sikringstiltak. Hvorvidt den foreslåtte masseovervåkingen får aksept og anses som nødvendig, vil være avhengig av samfunnsnytten. Informasjon fra et DGF må derfor forutsettes brukt til å utvikle hensiktsmessige beskyttelsesmetoder for hele samfunnet.
En mye større åpenhet og samarbeid med aktører som utvikler sikkerhetstiltak må være en strategisk målsetting for myndighetene. Slik kan informasjon fra et DGF brukes til å understøtte digitaliseringsarbeidet og gjøre samfunnet bedre i stand til å møte en økt digital trussel.
Dersom dette ikke tas inn som et av overvåkingens formål, bør myndighetene ikke innføre et digitalt grenseforsvar.
