Nyttårstale fra en som lytter

Kjære landsmenn.

Jeg vil snakke om å høre etter. Og kanskje er det en selvmotsigelse å tale om å lytte. Men jeg skal love deg en ting. Hvis du tar deg tid til å lese denne talen, skal jeg ta meg tid til å lese dine kommentarer. Også hvis du er uenig med meg.

For når jeg leser politiske nyhetssaker ser jeg nesten ingen som lytter. Bare folk som venter på å komme til orde. Hamre inn sitt eget poeng. Og når jeg leser kommentarfeltene på nettet, ser jeg så mange store bokstaver. Med fire utropstegn. Kommentarer som viser at man nesten ikke har lest saken man kommenterer. Statsministeren måtte stenge for kommentarer på Facebook-siden sin. En byråd i Oslo ble grovt hetset da hun postet at hun var gravid. Utøya-overlevende mottar dødstrusler når de deler sine sterke fortellinger. Jeg dømmer ingen, men dere som skriver sånn kan kanskje ha som nyttårsforsett å tenke dere om én gang til før dere trykker post?

Ekte problemer

Folk flest er anstendige på nett, men Facebook-feedene våre fylles av folk vi har likt og delt. Algoritmen skjuler de vi er uenige med. De viktige motargumentene. Derfor har jeg det siste året reist rundt og lyttet til det som uroer folk her i landet aller mest. På en ungdomsskole i Kristiansand møtte jeg ungdommer som bekymret seg for å være kule nok på Snapchat og Instagram.

På en fabrikk i Molde traff jeg arbeidere som bekymret seg for velferdsstaten når stadig flere går på trygd. På et sykehus bekymret legene seg for terror. På en terrorøvelse bekymret soldatene seg for klima. Og mange bekymret seg for sånne som meg. Innvandrere.

Jeg har hørt ekte mennesker snakke om ekte problemer. Og jeg har lært mye av fine folk. For i uroen finner vi problemene vi må løse, sammen.

Norske tilstander

På Grønland traff jeg Nina Hjerpset-Østlie. En tydelig innvandringskritiker. Hun skapte en liten mediestorm da hun kalte meg islamist på Facebook, men jeg møtte ikke henne for å krangle. Jeg ville lytte til hennes uro. Til bekymringene til alle de urolige hun prater med. De som plukker opp telefonen og ringer henne når de føler innvandringen har gått for langt. Som frykter svenske tilstander i Norge.

Så reiste jeg til Rosengård i Malmö. Snakket med de alle snakker om. For hvis vi skal unngå svenske tilstander i Norge, må vi forstå hva som skaper svenske tilstander i Sverige. Jeg møtte Mohammad som begikk sitt første ran som 11-åring. Han fortalte meg hvordan han ble som han ble og hvordan vi skal unngå at flere tar veien han tok.

Når du snakker med noen du er uenige med er det kanskje er det fristende å bare riste på hodet. Snakke så høyt at du bare hører deg selv. Skrive med caps lock uten å lese den andres kommentarer. Men problemer forsvinner ikke om de graves ned. De vokser. Derfor må vi lytte til hverandre, ikke minst når vi er uenige.

Det finnes håp

Jeg skal ikke påstå at jeg nå sitter med alle løsningene. På hvordan vi skal redde kloden, velferdsstaten og integreringen samtidig som vi bekjemper terrorisme. Men for å være helt ærlig, så tror jeg at det kommer til å gå bra. Hvis vi lytter til hverandre og aksepterer problemene, så klarer vi å løse de.

For vi er uenige om mye i dette landet, og vi kan krangle med sinte ord og skarpe stemmer. Men jeg tror at vi egentlig er enige om det aller, aller viktigste. Vi ønsker å ta vare på hverandre. Vi kan være uenige om hvordan vi skal drive velferdsstaten eller hvor mange som skal få slippe inn i landet, men folk flest vil at folk skal ha det bra.

Og folkens, jeg har lyttet til dere. Dere er kanskje urolige, men dere har noe helt essensielt: Håp.

Godt nyttår!