Koronakrisen krever mye av samfunnet og kulturlivet. Musikkbransjen gikk fra å være en vital bransje i vekst til krise over natten. Muligheten til å arrangere konserter og festivaler forsvant som dugg for solen, og vi som elsker å gå på konsert ble parkert i sofaen.
Stengte scener har skapt avstand både til våre favorittartister og til selve kulturen fordi en viktig møteplass i mitt og ditt sosiale liv er blitt borte.
Som alle andre bransjer har musikkbransjen jobbet hardt for å få på plass kompensasjonsordninger som bidrar til at de som står bak de gode opplevelsene for publikum kan overleve i år.
Men nå er vi over i en ny fase. Musikkbransjen forteller at planleggingshorisonten nå er høsten 2021. Noen er usikre på om det blir festivaler neste sommer, og internasjonale turneer er flyttet helt fram til 2022.
Når skal vi egentlig få gå på konsert uten munnbind, ta et glass med mange gode venner og synge med på refrenget? Om bransje og myndigheter vil nå et stort publikum også i fremtiden, må vi tenke innovativt nå om hvordan vi skal forholde oss til «den nye normalen».
Norsk musikkliv har kommet seirende ut av tidligere kriser, ikke minst da streamingtjenester som Spotify og TIDAL ble stedet hvor vi lyttet til musikk etter kollapsen i CD-markedet.
Platebransjen, artister og publikum omstilte seg, tilpasset seg ny teknologi og en ny forretningsmodell. Ti år med nedgang fra 2000 til 2010 ble erstattet med vekst. Norsk publikum og norsk musikkbransje lå i front.
Tidlig bruk av streamingtjenester av platebransjen og publikum i Norge og Norden skapte det vi i dag kaller eksportvinduet. Norske artister som Kygo og Alan Walker, men også uavhengige og smalere artister, var tidlig ute og ble godt synlige på streaming-plattformene.
Det ga norsk popmusikk et omdømme og en posisjon internasjonalt vi aldri har hatt før. Verden visste plutselig hvem vi var!
Koronapandemien og nedstengning betyr at det nå er konsertbransjen sin tur til å omstille seg. I andre land er dette allerede i gang.
I Asia bygges det imponerende og kostbare interaktive digitale konsertformater. Beyond Live i Sør-Korea er et av dem. Vierlive er et eksempel på det samme i Norge.
I år har mange av oss sjekket ut en og annen digital konsert, og er mer eller mindre fornøyd. Hvis vi vil være med i den globale konkurransen om publikum, må digitale konserter være gode nok, smarte nok og interessante nok.
Det kan vi klare.
Den teknologiske kompetansen til å bygge plattformene finnes her. Talentene finnes her, scenene finnes her og markedskompetansen finnes her. Vi har troverdighet, kvalitet og internasjonale nettverk. Vi, publikum, finnes her og i hele resten av verden.
Nå legger kulturminister Abid Raja en ny stimuleringsordning på bordet. Et av kriteriene i denne ordningen bør være å oppmuntre til nytenkning rundt det digitale konsertformatet.
Alt ligger til rette for at vi skal kunne melde oss på i kampen om det store publikummet igjen, slik vi gjorde med streamingtjenestene. Stimulerer vi til de riktige aktivitetene kan et nytt eksportvindu åpne seg fordi digitale konsertplattformer når frem til et publikum over hele verden. Men da må Rajas nye millioner og musikkbransjen finne hverandre.
En konsert som streames på internett kan aldri erstatte følelsen i kroppen når bassen får gulvet til å riste og det kiler i magen. Det kan ikke erstatte stemningen når svetten siler på en gresslette fordi du danser med dine venner i solnedgang.
Men mens vi venter er det måter å nå både nåværende og nytt publikum. Den nye digitale arenaen kan skape nye inntekter og etablere nye artistkarrierer.
Skal vi få til det, må vi begynne å bygge nå. Vi må stimulere til aktivitet som utfordrer det etablerte og tar publikum på alvor.
Hvis vi klarer å bruke krisen til å etablere den digitale konsertopplevelsen som vindu ut i verden, blir både artistene, bransjen og ikke minst musikkelskerne de store vinnerne.
