I min ungdom var jeg på den karibiske øya Tobago. Der plantet de sitrusfrukter i strandsonen for å holde sanden på plass. Landet bugnet over av de deiligste tropiske fruktene man kan tenke seg.
Men jordbær og ananas har de ikke.
På grunn av en nylig devaluering ble plutselig importerte varer dyrt. Jeg traff noen damer i butikken som raste over prisene på hermetisert ananas. Prisen på boksen var doblet. Hvordan kunne de overleve?! Hvem har skylden?!
Hvor dust går det an å bli, tenkte jeg, du har jo mango gratis i treet over gata.
Slik er den norske debatten om matsikkerhet under koronakrise og mens krigen herjer i Ukraina. I en mengde reportasjer, kronikker og politiske debatter advares det mot at prisene på korn gjør at matsikkerheten vår trues.
I Ekko på P2 23. mars diskuterte de, i det ellers så fornuftige programmet, hvordan prisene på gjødsel skaper matkrise. Enger og korn vokser ikke av seg selv, de trenger god og næringsrik jord, sies det, og det rautes i bakgrunnen. Tittelen på programmet er: Hvordan sikre oss nok mat i Norge?
Det er helt på nivå med Ibsens Terje Vigen som sultet fordi Napoleonskrigene førte til kornblokade. Han kunne jo spist hummer, østers og laks som han hadde rett utenfor stuedøra. Nei da, ro til Danmark skulle stabeisen fra Grimstad. Han rodde over matfatet etter korn. Mens kone og barn sultet i hjel på loftet.
Nøden lærer ikke nordmenn å spise franske gourmetretter. Her må det kneipp til.
I brødlandet Norge er korn synonymt med mat. Min ernæringskompetanse tilsier at fisk og sjømat er sunnere og bedre for kroppen enn loff. Det er også veldig, veldig godt, hvis man tar seg bryet med å smake.
Det finnes ingen matvarekrise i Norge. Vi er selvforsynt med mat flere ganger. Men det er på tide at vi lærer oss å spise våre egne råvarer. Delikatessen brisling selges som «agnfisk» (sic!), mens italienere, som vi ellers ser opp til matveien, mesker seg med hundrevis av oppskrifter på den type fisk.
Tørrfisken, som er det produktet Norge faktisk er tuftet på, spiser man som delikatesse i Brasil, Nigeria, Spania, Portugal og Italia.
Under en paneldebatt om torsk i Nasjonalbiblioteket var en av deltagerne en nigeriansk tørrfiskeksportør; Pa Sori Joof. Han beskrev flere nydelige retter på tørrfisk.
Må vi virkelig til Afrika for å lære å spise norsk fisk?
Jeg måtte selv til Tatrafjellene rundt Zakopane i Polen for å lære at norsk brisling var en delikatesse. På et høyfjellshotell fikk jeg eksklusive norske sardiner (brisling) med sitron og pepper til forrett. Jeg hadde sett på det som kattemat, før jeg endelig skjønte poenget: Mat for en gourmet handler om hvorvidt noe smaker godt eller vondt, ikke om det er galt eller riktig.
Moter er for de usikre.
Det er vanlig at råvareproduserende land i periferien nærmest skammer seg over sine egne produkter. Men Norge er ellers et av de landene i verden som er høyest på pæra.
Vi er best i alt, synes vi å mene, i sport, demokrati, likestilling, Bocuse d’Or og økonomi. Men vi klarer altså det kunststykket å skamme oss over våre egne mattradisjoner og produkter. Og spiser pasta og kjøttdeig, mens vi lar hollendere spise all vår matjessild, og polakker, tsjekkere, og tyskere gafle i seg vår spekesild.
I Norge vil en gjennomsnittlig ungdom si at de ikke liker sild uten å ha smakt det. Det er vitenskapelig godt belagt at barn liker fisk like godt som kjøtt, hvis det ikke hadde vært for kulturelle preferanser (storesøsken og medelever). Jeg har selv forsket på fisk og skrevet en rapport om det.
Jeg er overbevist om at dansker og svensker og nordmenn ikke er så genetisk forskjellige at det er sensorisk preferanser som fører til at dansker og svensker liker sild og serverer det på alle restauranter. Det er ren indoktrinering. Og i Norge tør man ikke engang si det som det er at «vi liker ikke sild», men oversetter det til «jeg liker ikke sild».
Den individualistiske ideologien tilsier at man oversetter en kulturell preferanse til en individuell. Det er ironisk og provinsielt. Det er som om folk i Parma-distriktet skulle skamme seg over sin ost eller skinke.
Norge har helt siden 1814 vært en kultur som tror at fiskeriet er en eksportvare og jordbruket er mat. Derfor heter det Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet.
Jeg skjønner at bøndene får et problem når soyaprisene går opp og kraftfor blir dyrt. Jeg skjønner at fattige land får problemer når kornprisene går opp. Og jeg skjønner at politikere og bondeorganisasjoner benytter anledningen til å krisemaksimere. Men det får være måte på mangel på perspektiv. Fisk er mat, men vi selger 95 prosent av den ut av landet.
Norsk sjømatindustri gjør lite for å markedsføre sine produkter mot nordmenn. Landbruket har bare Norge som marked, og har gjort en god jobb med å få folket til å tro at melk, brød og kjøtt er nødvendig for å leve.
Det er mange land i verden som har fått problemer med matforsyning. Norge er ikke blant dem. Tvert imot. Båtene og lastebilene som kjører ut av landet fullastet med fisk, kan stoppe i eget land.
Nå har vi en anledning til å vende blikket mot våre delikatesser i havet.
