NRK Meny
Kommentar

Norm i et vannglass

Lærernormen er ingen liten sak, det er ikke dét. Men den illustrerer to politiske sannheter.

Tidlig innsats i skolen.

Høyres statsminister og kunnskapsminister har lenge vært uttalte motstandere av lærernormen KrF har fått forhandlet inn i statsbudsjettet.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

  1. Politikk er ofte mest kompleks når man er enige om målet, men uenige om virkemiddelet.
  2. Valgresultatet har gitt oss en ny politisk virkelighet.

Lærernormen utgjør 200 millioner kroner av de drøye 5 milliarder kronene som flyttes på av stortingsgruppene. Av et statsbudsjett på 1.325 milliarder kroner.

Forelska i lærer’n

Lærernormen har fremstått like viktig for KrF som nobelkomiteen virker å være for Carl I. Hagen. For å skape fred i forhandlingene har Høyre gitt store innrømmelser bare de siste døgnene og timene for å lande en avtale.

Antallet lærere i klasserommet i småskolen ble kanskje den største kneika å komme over i årets budsjettforhandling.

Det er rart, når man vet hvor enige partiene, ikke bare på flertallssiden, er om å satse på skolepolitikk.

Det er fullt forståelig når man vet hvor innbitte motstandere Høyre har vært av lærernorm som virkemiddel.

Høyre mener for det første at bedre lærere har større effekt enn flere lærere, og at det fratar kommunene frihet til å prioritere enkeltskoler som trenger det. Samtidig er de mot lærernorm på skolenivå av flere grunner.

De og kommunene, med flere, frykter:

  • At lærerårsverk flyttes fra distriktene som i dag er flinke i klassen, men ikke lenger vil få øremerket midler til å fortsette overkapasiteten.
  • At selv om man politisk kaller dette en minstenorm, gjør lokale vedtak og økonomiske realiteter at det i praksis ender opp som et makstak.
  • At lærerkrefter flyttes innad i kommuner og fratar kommuner som Oslo å ha en høyere lærertetthet på enkeltskoler hvor det trengs og mindre på skoler hvor elevene klarer seg bra.
  • At lærernorm på skolenivå i gitte situasjoner kan føre til at årsverk må flytte fra skoler med dårlige resultater til skoler hvor elevene allerede får gode karaktersnitt.
  • At en lærernorm, satt på spissen, kan gjøre det mer fristende for en kommune å legge ned en skole fremfor å innfri normen hvis det regnes som dyrere.
  • At det ikke er nok lærere til å fylle behovet man nå har skapt. Det kan dermed også føre til at andelen ufaglærte lærere i skolen øker.

Alle disse kraftige argumentene har Høyres landsmøte, partiprogram, kunnskapsminister og statsminister fremført. Så sent som denne uken i media. I tallrike forhandlingsmøter mot Krfs interne krav og argumenter.

Kristelig Folkeparti er på sin side lei av at økte bevilgninger til skolene ikke nødvendigvis ender med forholdsvis tilsvarende økning i lærerårsverk. KrF vil at politisk satsing på skolen skal synes i landets klasserom og har en overbevisning lik utdanningsforbundet: Færre elever pr. lærer gir læreren mer tid og oppmerksomhet til den enkelte, som igjen gir mer læring.

Politikere som vil det samme, men har helt ulik oppfatning om hvordan man når målet, har som oftest svært vanskelig for å bli enige. Så også denne gangen, derfor har det tatt tid.

Familiepartiet med skolekravet

KrF ble tidlig tilbudt både penger til lærerstillinger og en utredning for å lande den faglige diskusjonen. Partiet har åpenbart forhandlet godt og fått tilnærmet fullt gjennomslag.

Helge André Njåstad, Nikolai Astrup og Kjell Ingolf Ropstad

KrF og Venstre ble enige med Høyre og Frp om statsbudsjettet for 2018 onsdag.

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Selv om Knut Arild Hareide snakket mer om Sylvi Listhaug enn lærernorm i valgkampen, var kravet en stor del av KrFs valgkamp. Såpass at man i partiets egen valgkampevaluering kan lese at man er «kritisk til valg av skole [som valgkampsak] på grunn av lavt sakseierskap».

Likevel ender altså skole-kravet som det sentrale natt-temaet på overtid av budsjettforhandlingene.

KrF er i mindre grad enn sist på lag med Venstre, som kanskje er på vei inn i regjering og vil ha minst mulig friksjon. KrF har ingen avtale og må vise frem to ting:

  • At de er tøffere motpart når de ikke har en felles avtale, «bare» en forståelse. KrF er hakket mer opposisjonsparti enn
  • At KrF har fått til en tydelig forskjell. Ikke bare justert regjeringens opplegg (som med pleiepenger og maskinskatt), men KrFs velgere har fått igjen for stemmen sin i form av noe som ellers ikke ville blitt noe av (en lærernorm som hverken Høyre eller Frp ønsker).

Politisk kan det være et ønske om å bredde ut partiets profil. Akkurat som i miljøpolitikken, er det tett i feltet om skolepolitikk. Både Ap, Høyre, SV og Venstre har velgernes gunst.

Hvor enstemmig partiorganisasjon og stortingsgruppe er i valget av skole som sak nummer én, virker litt uavklart. Derfor har da også KrF blitt møtt med forhandlere som har bedt dem sette lærernormen opp mot den såkalte maskinskatten.

For KrFs stortingsgruppe har det vært svært krevende å forholde seg til. Løsningen til slutt ble å sette lærernormen over maskinskatten, enkelt sagt.

Politisk væromslag

Hvorfor går Høyre med på noe de ikke tror på, en medisin de mener er feil på grunn av bivirkningene?

Høyre trenger enighet og ro rundt en nylig gjenvalgt regjering. Som statsministerpartiet som ofte må «holde familien samlet» har Høyre en naturlig interesse av og nærmest funksjon om å kunne strekke seg lengst, gi innrømmelser, uten å nødvendigvis tape anseelse for det. For de andre partiene er behovet for blanke seire, gjennomslag, viktigere.

For Frp kan maskinskatten leses inn i en slik sammenheng.

For KrF står da lærernormen igjen. Ekstra egnet for gjennomslag, fordi det som nevnt ikke justerer, men fornyer budsjettet.

Dette kunne også vært et scenario forrige periode.

Nytt er den politiske situasjonen som viser at andre flertall er mulig. Nå er riktignok ikke Arbeiderpartiet tilhenger av KrFs (og SVs) ønske om en lærernorm på skolenivå, Ap vil ha på kommunenivå. Likevel – man kunne sett for seg et lærernorm-samarbeid med Ap, SV, KrF og Senterpartiet (ikke programfestet, men positive) om å bli enige om en form for lærernorm i løpet av perioden.

Det vil ikke Høyre risikere. Da er det bedre å ha kontroll på vedtaket selv.

KrF har allerede «påført regjeringen nederlag», som Aftenposten.no brukte som tittel i går, i flere saker. Pappapermen, oktoberbarna og til dels kommunesammenslåing (selv om KrF ikke stod bak tvangsvedtakene i forrige periode, heller.)

Til en viss grad et problem for Høyre og regjeringen. Men sannelig ikke et selvstendig levedyktig image for KrF om det utelukkende er slike overskrifter som fester seg hos leserne gjennom denne stortingsperioden.

Lærernormen er derfor blitt en større sak enn den hadde trengt å bli. KrF utnyttet situasjonen, forhandlet godt og fikk Høyre til å gi større innrømmelser enn mange i partiet setter pris på.

Ostehøvel-prioriteringen

For å finansiere det hele har forhandlerne gjort som de har gjort ved hvert eneste budsjettforlik siden 2014:

Strammet ytterligere til på regjeringens avbyråkratiseringsreform for å hente penger. Isolert sett er reformen forståelig, både ut fra et logisk borgerlig ønske om å kutte i offentlige utgifter, men også som svar på velferdsstatens langsiktige utfordringer.

Avbyråkratiseringsreformen legger opp til at offentlige etater og budsjetter blir pålagt et flatt kutt på 0,5 prosent.

Likevel er det snart på tide med en større debatt om hva effekten av reformen over år blir.

For det første har den aldri blitt 0,5 prosent, slik regjeringen foreslår. Det blir alltid mer. 0,6 prosent de to første årene, 0,8 prosent i fjor. I årets forhandlinger har man økt til 0,7 prosent.

For det andre har den nå virket over år. Litt effektivisering som dette er lett i år 1. År 8, for ikke å snakke om 20, er det verre. Så hvor lenge skal man holde på?

For det andre vil mange etatssjefer reagere på at en slik reform, i starten og i økende grad over tid, faktisk ikke premierer de som faktisk effektiviserer stort.

Alle etatene får jo samme beskjed neste år likevel. Og han som ikke kutter så mye året før, vil ha «mer å gå på».

Harde politiske prioriteringer, vilje til å kutte, vil alltid trumfe ostehøvelkutt. Å stramme til denne skruen er ikke en prioritering. Det er et lett triks å ty til på overtid.

Og det kommer nok enda mer til nytte når man ser det nye politiske bildet denne perioden.