Nylig ble tusenvis av dokumenter hentet ut fra kinesiske politiservere av en ukjent hacker. Funnene ble presentert av 14 medieorganisasjoner i Europa, USA og Japan.
Det er første gang verden har fått se bilder fra innsiden av leirene i Xinjiang-provinsen, der anslagsvis én til to millioner medlemmer av den muslimske uigur-minoriteten blir internert.
I andre land er reaksjonene sterke – men ikke i Norge.
Det norske hykleriet er omfattende og institusjonalisert. Norge shopper diktatorer som andre shopper klær.
Inntil nylig var Putin en ganske ålreit morder som norske statseide selskaper kunne gjøre business med. Regjeringen synes fremdeles at Kinas president Xi Jinping er en flott fyr, og setter alt inn på å få i stand en frihandelsavtale med verdens mektigste diktatur.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt har flere ganger møtt Belarus sin opposisjonsleder Svetlana Tsikhanouskaya, og er kritisk til Lukashenkos regime – det er bra.
Men slik Dalai Lama ikke fikk møte regjeringen i 2014, fikk heller ikke Dolkun Isa, lederen for World Uyghur Congress, møte Huitfeldt da han var på besøk i Norge i mai.
Av Isas delegasjon på fire, som MDG møtte i våre lokaler på Stortinget, hadde alle familiemedlemmer som er eller har vært internert, og som har blitt utsatt for brutale overgrep og tortur. Flere er sporløst forsvunnet.
Det er disse historiene Støre, Huitfeldt og regjeringen ikke vil høre, og som de ikke vil kommentere når mediene nå – igjen – spør.
Det var særlig én setning en av Isas rådgivere sa, som for meg oppsummerer situasjonen for uiguriske talspersoner og organisasjoner som prøver å få demokratiske politikere i tale: «Det er mange forhenværende utenriksministre som vil møte oss.»
Hun sa det med et skjevt smil. Slik er realiteten for dem som kjemper for de verdiene Norge sier vi setter aller høyest.
Siden 2010 har det dessverre vært norsk politisk praksis å krype for verdens mektigste diktatur. Effekten av Kinas straffetiltak mot Norge etter fredsprisen til Liu Xiaobo, må ha forbløffet selv diktaturets strateger. For ingen demokratiske land har på samme måte som Norge underkastet seg Kommunistpartiets vilje.
Norges underdanighet nådde sitt formelle høydepunkt med felleserklæringen, populært kalt Normaliseringsavtalen, fra 2016. Her settes diktaturets interesser i klartekst foran Norges, og det slås eksplisitt fast at Norge ikke skal gjøre noe som strider mot Kinas interesser.
Teksten handler i sin helhet om Norges plikter overfor Kommunistpartiet – som på sin side ikke forplikter seg til noe som helst.
Så betent er innholdet i denne avtalen, at utenriksminister Huitfeldt i en debatt på Stortinget 15. februar fullstendig unngikk å kommentere det. I stedet brukte Norges fremste diplomat taletiden på å mistenkeliggjøre kritikernes motiver.
Huitfeldt slo i den samme debatten fast at menneskerettigheter ikke skal ha noen som helst betydning for i hvilken grad Norge skal knytte seg tettere til Kommunistpartiets diktatur gjennom en frihandelsavtale.
Dette er altså det fordums solidariske Arbeiderpartiets politikk i 2022.
Sannheten er at dette har pågått lenge. Kommunistpartiet viste i 1989 hva som skjer når folket krever demokrati i Kina, med massakren på Den himmelske freds plass. Vestlige demokratier valgte å stille seg på diktaturets – ikke det kinesiske folkets – side.
Siden da har kortsiktig profitt og politisk bekvemmelighet konsekvent trumfet menneskeverd, demokrati og våre egne sikkerhetspolitiske interesser. Putins og Xis terrorregimer har til gjengjeld forsynt Europa med fossil energi, billige produkter og markedsadgang.
Så sent som i 2011 tok daværende statsminister Wen Jiabao til orde for økt demokrati i Kina. I dag ville noe sånt vært utenkelig. Grunnen til det er at Kina under Xi Jinping har blitt stadig mer autoritært, med uvurderlig politisk og økonomisk drahjelp fra den demokratiske verden.
Ved å ikke stille krav til dem vi handler med, men godta all tenkelig brutalitet, har Vesten svekket demokratiet og styrket diktaturet. Resultatet ser vi nå, med Putins krig mot Ukraina.
President Xi har stått last og brast med Vladimir Putin før og etter invasjonen. Xi og Putin fører en felles krig mot Vesten og demokratiet, med uvisst utfall.
Ukrainere og uigurer dør nå for å forsvare de verdiene vi selv er avhengige av for vår frihet.
Imens tjener Norge enorme beløp på gasseksport som følge av krigen mot Ukraina, og har ingen kvaler med rollen som krigsprofitør. De økte inntektene vil regjeringen bruke på å subsidiere et fortsatt skyhøyt energiforbruk i Norge, noe som i sin tur forsterker problemet ved å bidra til økt etterspørsel.
Vi krever at regjeringen endrer kurs. I samarbeid med våre allierte, må Norge bruke vår plass i FNs sikkerhetsråd til å ta et oppgjør med Kinas overgrep mot egen befolkning. Og vi må si opp den farlige Normaliseringsavtalen med Kina, og avslutte forhandlingene om en frihandelsavtale.
Historien banker tungt på Norges dør. Er det noen voksne hjemme?
