NRK Meny
Normal

Norge – Europas eldste rikssamling

Vår felles historie må sees i spennet mellom Hafrsfjord, Stiklestad og Eidsvoll.

Fritz Røeds monument over slaget ved Hafrsfjord, Sverd i fjell.

Fritz Røeds monument over slaget ved Hafrsfjord, "Sverd i fjell".

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Da høvdingen Harald Hårfagre vant slaget mot høvdinger fra Sør-Vestlandet, Telemark og Vesterhavsøyene, var det starten på det norske riket og vårt kongedømme. Dette var den siste avgjørende konfrontasjonen som innebar samling av det området som bar navnet Nordveg, eller Nordmannaland, nordmennenes land.

Navnet er kjent fra Ottar fra Hålogaland som en gang etter 870 fortalte om landet til kong Alfred av Wessex. Dette slaget står som en bauta i historien om tilblivelsen av Norge, men er etter hvert overraskende lite kjent.

Slaget stod tidlig i vikingtiden (793-1066), antakeligvis i 872, og førte til at høvdingen Harald Hårfagre sikret seg et kongerike som strakte seg minst fra Telemark til Møre. Kanskje kan han ha styrt deler av Viken og Opplandene også.

Emigrasjonen var så stor at Harald Hårfagre innførte en avgift for å forlate landet - landøre.

Uenigheten etterpå var voldsom mellom seierherrer og tapere. En rekke bønder og stormenn valgte å forlate landet. De fleste dro til Island, og et par år etter Hafrsfjord, ca. 874, startet det islandske landnåmet med Ingolv Arnarson fra Sunnfjord, som den første landnåmsmann. Da han nærmet seg Island kastet han sine høysetestolper over bord og der disse drev i land, bosatte han seg, nær dagens Reykjavík.

Det er antatt at nær 10 000 mennesker utvandret til Island gjennom de neste femti år, og det utgjorde mellom 5–10 prosent av Norges daværende befolkning. Emigrasjonen var så stor at Harald Hårfagre innførte en avgift for å forlate landet – landøre.

Etter landnåmstiden på Island (874–930), ble Alltinget opprettet som verdens første nasjonalforsamling i 930, modellert etter det norske tingsystemet, og det ble et samfunn uten konge. Dermed ga slaget i Hafrsfjord opphav til to statsdannelser på relativt kort tid, den islandske fristaten og det norske kongedømmet.

Dette er rikssamlinger som kom svært tidlig i europeisk middelalder. Norge lå i forkant av en utvikling som skjøt fart utover på 900- og 1000-tallet. Det engelske riket fører sin begynnelse tilbake til kong Adalstein som samlet de forskjellige smårikene i Vest-England rundt 930. Så følger Danmark i siste halvdel av 900-tallet, og noe senere Sverige.

Røttene kan selvsagt trekkes lenger tilbake for disse rikssamlingene, men som definerte tidspunkt for rikssamling, ligger de noe etter slaget i Hafrsfjord. En rekke stater på kontinentet som Østerrike, Frankrike, Polen og Ungarn definerer sin første konge fra tiårene i for- og etterkant av år tusen. Andre stater har senere start, som Portugal (1191) og Sveits (1291).

Vår grunnlov er nå den nest eldste fungerende i verden, etter den amerikanske.

Nå har ikke historien siden rikssamlingen vært en rettlinjet vei til selvstendighet og velstand. Tvert om, norsk historie viser at Norge har levd i spennet mellom selvstendighet og union, og da særlig i forhold til Danmark, og senere Sverige. Og vår felles historie må sees i spennet mellom Hafrsfjord, Stiklestad og Eidsvoll.

Vi kan ikke forstå det store veiskillet på Stiklestad i 1030, med en styrket norsk kongemakt og kristendommens gjennombrudd, uten å skjønne den rikssamlingsprosessen som ble igangsatt i Hafrsfjord.

Det senere store skillet i 1814, da vår grunnlov ble kjempet fram, skjedde ikke minst som følge av det gamle fellesskapet man følte i nasjonen Norge, til tross for at Kongens København hersket over de to unionsrikene i århundrer. Vår grunnlov er nå den nest eldste fungerende i verden, etter den amerikanske.

En markering av slaget i Hafrsfjord hvert 50. år tjener til at hver generasjon får et nært forhold til Norges tilblivelse og utvikling, og gir oss en mulighet til å reflektere over vår historie og forutsetningene for vårt samfunn og fellesskap. Et godt organisert jubileum med stor folkelig deltakelse og engasjement, basert på de gode erfaringene med 2014-jubileet, vil gi kunnskap og stolthet over fellesskapet i det som er en av Europas eldste rikssamlinger. 1000-års markeringen av slaget på Stiklestad i 2030 er allerede under planlegging. 1150 års jubileet vil være en god og nødvendig forutsetning for dette.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook