På jakt etter en ny leilighet har jeg kommet i kontakt med huseiere som har spurt om jeg er muslim. Hva har det med leiligheten å gjøre?
Er dette den nye «Røyker du?» eller «Har du kjæledyr?»
Er det slik at huseiere tror at vi muslimer kommer til å lage tunneler under huset så fort vi har signert leiekontrakten? Det er vanskelig å bli klok her.
Det har hendt at første spørsmål fra en huseier ikke er «Har du fast jobb?», men «Er du muslim?»
Ja, jeg er muslim og det eneste jeg sprenger er budsjettet hos Norsk Tipping. Tror de fleste av oss vet hva islam sier om gambling – ikke akkurat paradis-fremkallende.
Kan det være at huseieren spør om jeg er muslim fordi vedkommende er redd for at vekkerklokka mi skriker «Allahu Akbar!» hver morgen? Jeg prøver bare å bli klok her.
Om du spør om jeg er muslim i håp om å finne ut om jeg er en «ekstrem» type, så vil jeg bare si med en gang at det mest ekstreme jeg kan finne på er å bruke sokker i sandalene eller prøve å finne en parkeringsplass i sentrum.
For alt jeg vet, kan det være en sjanse for at huseierne spør oss om vi er muslimer fordi de tror vi kommer til å betale i falafel. Hvis det er dette som er tilfellet, så har jeg ingenting imot at vi som sivilisasjon blir truffet av en asteroide.
Under denne leilighetsjakten har jeg enkelte ganger følt meg som en slags kaktus på en orkidéutstilling.
Nå skal jeg ikke snakke på vegne av alle muslimer i Norge, men min erfaring, med navnet og utseendet jeg har, er at det er lettere å finne en rolig katt i et rom fullt av laserpekere enn å finne bolig til leie.
Det er kanskje ikke rart at det finnes en Facebook-gruppe for muslimer som sliter med å komme seg inn på leiemarkedet. Her er det over 11.300 medlemmer! Først trodde jeg at dette var helt unødvendig, men etter flere opplevelser i leiemarkedet, skjønner jeg nå hvorfor en sånn gruppe har fått så mange medlemmer.
Senest for en uke siden, under en visning på beste vestkant, møtte jeg på en huseier som viste meg rundt i huset. Stemningen var topp, men da jeg var ferdig og på vei ut, la huseieren hånden sin på skulderen min og sa: «Jeg har ingenting imot om du har grønn, svart, hvit eller rød hud».
Jeg nikket smilende samtidig som jeg tenkte på hvorfor han følte behovet for å opplyse meg om dette, spesielt ettersom vi hadde en hyggelig samtale.
Trodde han at dette er noe jeg absolutt ønsket å høre under en visning? Jeg prøver virkelig å bli klok her.
Jeg har solgt og leid ut mange forskjellige ting opp gjennom årene, men har aldri tenkt at neste kjøper som kommer til å kjøpe sykkelen min må få høre at jeg ikke er imot folk som spiser baconpølser, men folk er jammen meg forskjellige.
En kompis sa spøkefullt at jeg måtte bruke hvit ansiktsmaling og blond parykk neste gang jeg dro på visning.
Som med mye annet her i livet har jeg dårlig erfaring av å bruke disse to tingene, takket være et humorshow jeg fremførte med whiteface for en stund tilbake. Hvit ansiktsmaling var alt annet enn populært. Det showet der hadde publikum og jeg klart oss helt fint uten, for å si det mildt.
I Norge sier vi at det alltid er lys i enden av tunnelen, og gjett om jeg så det lyset.
For et par dager siden klarte jeg å skaffe meg en leilighet etter noen intense uker med leilighetsjakt.
Her har huseieren vært utrolig imøtekommende og spurt meg anstendige spørsmål som hvor jeg jobber, hvor lenge jeg tenker å bo der.
Og om jeg trengte flere ansiktsservietter.
