Når vi får alt vi ønsker oss

ONS (Offshore Northern Seas) heter verdens største energikonferanse, seminar og happening. Den finner sted i Norges oljehovedstad, Stavanger, i disse dager.

Stemningen er euforisk. Konferansen startet med nyheten om nok et gigantfunn på norsk sokkel.

En ekte glede over nok en suksess for norsk teknologi og kunnskapsindustri.

Nok en suksess for oljenasjonen Norge, og reservene øker. Det gjør også utvinningsgraden. Der vi tidligere fikk opp 25 % av reservene håper vi nå på å få opp 80 %. Norsk teknologi er i verdensklasse, og alle hjerter gleder seg.

Olje og gass kan ikke erstattes

Den norske oljesuksessen er nå så veldokumentert at konferansen kan koste på seg noen viktige refleksjoner.

Den inviterer deltakerne til å reflektere over såkalte "energiparadokser". Det mest gjennomgående paradokset som konferansen drøfter er at verden blir stadig mer avhengig av den energikilden verden egentlig ønsker å avvikle.

Den globale økonomiske utviklingen krever stadig mer energi. Økonomisk vekst synes uløselig knyttet til vekst i energiforbruket.

Foreløpig er det ingen energikilder som kan erstatte olje og gass, og slik skal det være i mange år framover.

Ønsker vi at verden skal utvikles økonomisk, ja, så må vi produsere mer olje og gass. Konferansen fokuserer på at det er et norsk ansvar.

Dette er et av de store globale paradokser. Men hva er det norske paradokset?

Effekten av handlingsregelen

Våre politikere så tidlig at den enorme oljeformuen krevde disiplin. Vi måtte begrense bruken av pengene, ellers ville det hele koke over.

Handlingsregelen ble oppfunnet. Den skulle disiplinere oss.

Ikke mer enn fireprosent av oljeformuen skulle vi bruke i året. Dermed skulle norsk økonomi ikke bli overopphetet og oljeformuen skulle kunne vare evig.

Men hvilken disiplinerende betydning får handlingsregelen for det norske samfunnet dersom vi som individer investerer 300 milliarder i boliger, og næringslivet investerer 200 milliarder kroner i olje og oljeindustri? Hvert eneste år.

Hvor mye produksjonskapasitet er det da igjen? Hvilken betydning får handlingsregelen når disse gigantiske investeringene ligger utenfor?

Flagger ut

Tradisjonell industri lar vi flagge ut. Og til tross for at dagens rødgrønne regjering har besluttet seg for at landbruksproduksjonen i Norge skal øke, faller norsk landbruksproduksjon raskere enn noen sinne.

Vi må tilbake til Svartedauen for å se et tilsvarende produksjonsfall, mener enkelte. Hvorfor skulle vi bry oss? Har vi ikke fått det vi ønsket oss?

Når all industri er oljeindustri, har ikke lenger den tradisjonelle industrien talsmenn.

Dessuten er det kanskje liten grunn til å bry seg med matproduksjon, når det er så mye billig mat å kjøpe i verden? Hvorfor holde seg med bønder som aldri er fornøyd med ett eneste landbruksoppgjør?

Vi har lenge snakket om det todelte næringslivet. Oljen og det som ikke var olje.

For hver dag som går blir oljen stadig mer dominerende i det norske samfunnet. Bak gleden over stadig nye store funn, stadig mer "pæng på bok" og en velutrustet velferdsstat, ligger frykten for at velsignelsen skal ende med en forbannelse.

Norge er gang på gang utpekt til å være verdens beste land av FN-organisasjonen UNDP.

Island har riktignok slått oss i den rangeringen. Vårt naboland rakk akkurat å bli rangert til verdens beste land å bo i året før alt gikk galt på øya.

Kan bli for mye av det gode

For snart 40 år siden fikk vi den første oljemeldingen i Norge. «Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn», het meldingen (St. meld. nr. 25 1973-1974).

Den fastslo at produksjonen på norsk sokkel ville overgå det man selv greide å forbruke. Meldingen fastslår også at den norske oljeproduksjonen ville gjøre Norge rikere. Den hadde også ideer om hvordan rikdommen skulle brukes.

«Regjeringen mener at en i første rekke må benytte de nye muligheter til å utvikle et kvalitativt bedre samfunn». Det trengs en plan for hvordan det norske samfunnet skal omformes, står det.

De nye økonomiske mulighetene må brukes til å skape større likhet i samfunnet. Lokalsamfunnene må styrkes og arbeidsmuligheter må skapes for de som står utenfor arbeidslivet. Det skulle bli rom for et betydelig skattelette. Og til å bedre de offentlige ytelsene, står det.

Kortere arbeidstid skulle det også bli. Førti timers uken var innen rekkevidde.

Men meldingen så også at det kunne oppstå problemer. Det kunne bli for mye av det gode. Derfor skulle man være forsiktige med utvinningstempoet.

«Ut fra ønsket om en langsiktig ressursutnyttelse, og etter en samlet samfunnsmessig vurdering, er Regjeringen kommet at Norge bør fastholde et moderat tempo i utvinningen av petroleumsressursene», står det.

Vanskeligere å styre utviklingen

Forrige generasjons politikere så for seg at det var lettere å holde styr på oljevirksomheten ved å regulere utvinningstempoet. Den handlingsregelen de foreslo var en forsiktig uttømming av ressursene.

Oljeproduksjonen på norsk sokkel har for lengst forlatt det man kunne fantasere om i 1973. Drømmen om skattelette er heller ikke den samme.

Vi skulle ende opp med en helt annen handlingsregel enn det våre gamle politikere foreslo. Forsiktig pengebruk skulle erstatte moderat uttømming. Fremdeles skulle vi være forsiktige. Fremdeles skulle vi holde styr på utviklingen av det norske samfunn.

Mye tyder på at den reguleringen vi har valgt har gjort det vanskeligere å styre oljevirksomhetens utvikling i det norske samfunnet.

Flere land har gjort sine bitre erfaringer. Spania jublet i sin tid over alt gullet. Nederland var i gledesrus over gassen før det gikk helt galt. Et eksempel fra vår egen tid er Australia.

Australias enorme gruveboom har gitt mange av de samme effektene som vi nå ser i Norge. En sterk valuta, høye boligpriser og et todelt næringsliv. Den delen av industrien som ikke er knyttet til gruver er betydelig svekket.

Norge er tilsynelatende det landet som har fått alt et lands innbyggere kan ønske seg - men blir Norge dermed det landet vi ønsker oss?