«Det ser ut som et veldig høyt stup», sier lærerne, og peker mot den skarpe horisonten bare noen meter der fremme.
«Det er ikke noe stup på kartet», sier Folkehelseinstituttet (FHI), «så det er nok bare å gå på».
«Men det kan jo være skikkelig farlig å falle ned fra et stup,» sier foreldrene.
«Det kan godt hende at det er et stup der,» svarer FHI og trekker på skuldrene. «Men så lenge vi ikke kan se det på kartet så får vi bare stole på at det er trygt».
Omtrent denne typen råd gir FHI om effekten av skjermbruk på barn og unges utvikling i sin nye rapport «Skjermbruks påvirkning på barn og ungdoms emosjonelle, kognitive og motoriske utvikling».
Spør en hvilken som helst småbarnsforelder: Synes du noen timer med passiv videotitting gjør fireåringens følelser mer positive og letthåndterlige? Eller tenåringsforeldre som knapt oppnår blikk-kontakt med egne barn: har TikTok vært en bonus for ungdommens følelsesmessige utvikling?
Spør en hvilken som helst lærer: Synes du barna lærer bedre når de får ha med seg mobilen inn i klasserommet?
FHI spør ikke dem. De spør heller ikke behandlerne i den psykiske helsetjenesten for barn og unge, som oftere enn noen gang møter barn og unge som åpenbart påvirkes negativt av sosiale medier.
Barn og unge som slutter å spise, skader seg og ruser seg fordi tilgangen til sosiale medier har gitt dem en verden av destruktive muligheter og negativ inspirasjon.
Amnesty har nylig uttalt at TikToks «#foryou-algoritme», som velger den skadeligste informasjonen til de mest sårbare ungdommene, utgjør en menneskerettighetstrussel mot sårbare barn og unge.
Men FHI har ikke spurt Amnesty om råd. FHI spør heller nøye utvalgt internasjonal forskningslitteratur.
De har lest 19 forskningsartikler, utvalgt etter rigide kriterier, og konkluderer med at «det er stor mangel på god forskning som omhandler i hvilken grad skjermbruk påvirker barn og unges emosjonelle, kognitive og motoriske utvikling. (…) Vi kan hverken utelukke at det er sammenheng, eller at det ikke er sammenheng mellom skjermbruk og barn og unges emosjonelle, kognitive eller motoriske utvikling».
Norske helsemyndigheter konkluderer med at man, basert på forskningen de har sett på, ikke kan være helt sikre på om skjermbruk er skadelig for barns utvikling.
Her tas det ingen standpunkt, bare forbehold. Helt nederst på side 83 i rapporten kan vi riktignok lese at «disse resultatene [må] tolkes inn i en bevisst ramme der man tar standpunkt til om man skal være ‘føre var’ i sine beslutninger, eller anta at det som ikke er bevist skadelig, er trygt».
FHI velger for ordens skyld å ikke ta noe standpunkt, og nøyer seg med å påpeke at standpunkter er noe som kan tas.
Vi står overfor en økning i psykiske helseplager og nevroutviklingsforstyrrelser som mangler historisk sidestykke, en økning som har skjedd parallelt med fremveksten av smarttelefoner og sosiale medier.
Årsakene er selvfølgelig sammensatte, men barn og unge har aldri tidligere sittet passive foran en skjerm i flere timer hver dag.
Det er åpenbart at skjermene, enten de er direkte skadelige eller ikke, har stjålet verdifulle timer fra noe annet, erfaringer som kanskje virker beskyttende mot psykisk uhelse, opplevelser som skaper fellesskap istedenfor avmakt og isolasjon.
Da kan ikke de nasjonale helsemyndighetene nøye seg med å si at den internasjonale forskningen ikke er helt entydig. Folkehelseinstituttet burde tatt foreldrenes, skolenes og helsearbeidernes bekymring på alvor.
Det burde erkjent og satt ord på det forbausende store spriket mellom litteraturen de har lest og bekymringene til foreldre og fagpersoner. FHI burde tatt et tydelig standpunkt og sagt: «Vi hører dere».
Når kartet ikke stemmer med terrenget er det kartet som er for dårlig, ikke terrenget som er feil. Vi må lytte til dem som er på bakken og møter ungene. Vi må forstå enkeltstudiene på små, utsatte grupper som sier at overdreven skjermbruk ser ut til å være skadelig, ikke bare nulle ut erfaringene deres i metaanalyser og systematiske kunnskapsoversikter der ropet fra de få forsvinner i støyen fra de mange.
Når et nytt legemiddel skal introduseres på markedet, stilles det svært høye krav til forskningsbelegg for at legemiddelet ikke har farlige bivirkninger. Men «skjermfri» er ikke et potensielt skadelig legemiddel, det er naturtilstanden.
Derfor trenger vi ikke stille det samme absolutte kravet til forskningsbelegg for at skjermfri er bedre enn totalt skjermanarki for å begrense bruken.
Vi kan ikke, som FHI formulerer det, «anta at det som ikke er bevist skadelig er trygt», når så mange fagfolk, foreldre, forskere og lærere erfarer noe helt annet.
Oppsiktsvekkende påstander krever sensasjonelle bevis. Det er ikke oppsiktsvekkende å be om at vi skal være føre var. Det er sunn fornuft.
Den oppsiktsvekkende påstanden er at det går helt bra å erstatte normal sosial og fysisk lek i den virkelige verden med flere timer passiv skjermbruk i den digitale verden – hver eneste dag.
Da må vi flytte bevisbyrden til dem som mener at dagens omfattende skjermbruk er positivt for barn og unges utvikling.
Vi er faktisk nødt til å begrense bruken og få en tydelig folkehelsepolitikk på dette området snarest.
