Unnskyld, alle skjermforeldre

Her kommer en uforbeholden unnskyldning fra en psykolog og dataspillutvikler. Unnskyld, alle skjermforeldre! Jeg visste ikke bedre!

Derfor har jeg bestemt meg for å ikke være usynlig i skjermdebatten. Jeg elsker teknologi, skjermer og dippedutter, og hevdet lenge at det ikke var så farlig med mye bruk.

Samtidig misliker jeg, som de fleste, at noen bestemmer unødvendig over meg. Nå vil jeg allikevel argumentere for skjermrestriksjoner og regulering av sosiale medier.

Forskningen om at smartskjermer er vanskelig å styre for oss alle, og skadelig for de sårbare, blir mer og mer overbevisende. Det er urettferdig, og skadelig for barn og ungdom, at foreldre må bære alt dette helt alene. Uten tydelige råd. Uten tydelige regler. Uten noen lover.

Jeg har bidratt til å overlate ansvaret til foreldrene og den enkelte, gjennom argumentasjon og foredrag. Vi teknologiglade gjør ofte det. Når jeg har tatt så grundig feil før, bør du høre på meg nå?

Ja, nettopp fordi jeg motvillig endrer mening og lar meg overbevise av forskningen.

Jeg mener verden trenger et slags «Vinmonopol for smartskjermer», ikke som et fysisk sted, men som et lovregulert område. Utfordringen med det er at lover og råd ikke er nok, selv om det hjelper.

Vi trenger teknisk støtte inne i smartskjermene. De bør simpelthen ikke virke for en ettåring. Sosiale medier bør ikke virke for en 11-åring.

Dette er mulig. Slik kan foreldre få støtte i sine utfordringer. Det at skjerm og sosiale medier også kan være bra, betyr ikke at det ikke også er skadelig. Bilen er helt fantastisk. Alkohol kan være deilig og bra. Våpen er dessverre nyttig for verden og kan være en morsom hobby. Det er allikevel tydelig regulert.

Vi vet nok om den skadelige effekten skjerm har på barn, særlig de minste. Det som debatteres er heller hvor skadelig det er. La bevisbyrden derfor nå endres.

La oss handle føre var. La bevisbyrden tilfalle de som sier vi ikke skal ha tydelige anbefalinger, lover og regler. Hvis det er noen som hevder skjerm og sosiale medier er stort sett bra, eller at all frihet er viktigere enn psykisk helse, og det å hjelpe fortvilede foreldre – la dem bære bevisbyrden.

En passende metafor for en smartskjerm er en godtepose. Samfunnet har plassert en gedigen pose med godterier midt i alles liv! En kjempepose med dritt og lort, søtt og surt, som fylles på med 329 millioner terabytes hver dag. Og hver gang vi foreldre snur ryggen til, sier vi strengt til barna våre: «Ikke spis av posen, da!»

Du trenger ikke psykologgrad for å vite hvordan det går.

Noen debattanter trekker fram at det er dumt å gå glipp av «Duolingo» eller andre pedagogiske og oppbyggelige apper som ung, eller forskjellige andre «sunne salater». Og det er virkelig masse flotte apper som hjelper mennesker. Teknologi er også fantastisk.

Poenget er at når posen på bordet renner over, og stort sett alt belønner hjernen mye sterkere enn salat, velger barna dette. TikTok er morsommere enn «Duolingo». De som kjemper mot reguleringer har lite empati for de vanskeligstilte i samfunnet.

Vi hadde ikke røykelovens evidens da vi innførte Vinmonopolet. Vi hadde ikke moderne forsknings kunnskap om global oppvarming da Gro Harlem Brundtland anbefalte «bærekraftig utvikling» i 1987. Vi hadde hverdagskunnskap og bra nok forskning.

Er så forskningen bra nok? Ja, det er den.

Hva vet vi?

• Vi vet at smartskjermer i seg selv er ikke nødvendigvis er skadelig, men vi vet at hvis du bruker den mye, og jo mer du bruker den til sosiale medier, øker det risikoen for psykiske lidelser.
• Vi vet at høyt forbruk av smarttelefonen opptrer samtidig med gradvis dårligere vedvarende konsentrasjonsevne og reduserte skolastiske ferdigheter.
• Vi vet at bruk av smarte skjermer for de aller yngste, blant særlig sårbare grupper, kan forsinke og forstyrre tilknytning, kognitiv, språklig og sosial utvikling. Du får ikke noe nyttig av en smartskjerm som ett eller toåring!
• Vi vet at bruk av smarttelefoner og sosiale medier særlig predikerer negativ psykisk helse blant mennesker med lavere sosioøkonomisk bakgrunn eller andre sårbarheter.
• Vi vet at utviklingen av den psykiske helsen for barn og ungdom har vært veldig negativ i så å si hele verden siden 2010 og framover, selv om den var flat eller til og med positiv i tiårene før. Vi vet at smarttelefonen kom i 2007.

Konklusjon: Vi vet nok.

Vi vet mer enn nok til å handle føre var. Vi som psykologer vet mer enn nok om at de minste barna ikke trenger skjerm, de trenger gode, varme voksne.

Selv om 95 prosent av foreldrene ikke gir smartskjermen lenge til sin ettåring, bør vi lage regler for å beskytte de siste fem prosentene. Hvis du føler deg urettferdig behandlet når en lov kommer, med innhold som du allerede følger, ikke vær sint. Den handler ikke om deg.

Får du, som meg, dårlig samvittighet overfor egne barn, legg det bort – vi handlet på vår kunnskap.

De fleste av oss trenger ikke Vinmonopolet heller. Det er ikke farlig for samfunnet om det allikevel blir restriksjoner på alkohol. Det er en god nordisk tradisjon å lage regler for å beskytte de mest sårbare.

Det bør vi gjøre i forbindelse med skjerm og skjerminnhold også.