De siste dagenes bilder fra Washington er sjokkerende, men ikke overraskende:
Idiotene som tok seg inn i USAs nasjonalforsamling, trodde - flere av dem fullt og helt - at landet er styrt av en ond elite, der folkeviljen holdes nede av et hemmelig brorskap av pedofile.
Det hadde de nemlig lest på internett.
Det er lett å le av det, men de samme mekanismene har vi sett overalt rundt oss de siste tjue årene - det finnes ikke lenger objektive fakta, kun ulike sett med nøye utvalgte «private fakta» du og vennene dine kan kose dere med.
Om du selv mener at det har foregått valgjuks i stor skala, spiller det liten rolle hva som måtte komme av etterprøvbar informasjon fra myndigheter og domstoler.
Om du selv synes vaksiner fører til autisme, betyr det ingenting hva forskere måtte mene om saken.
Om du selv har en følelse av at klimaendringer ikke har noe med oss å gjøre, så trenger du heller ikke å forholde deg til 98 prosent av verdens fysikere og meteorologer.
De siste dagene har jeg tenkt en del på et intervju jeg hørte tidligere i høst, der den tidligere rabulisten PJ O'Rourke går langt i å forklare vår tids misære slik:
Vi har ennå ikke forstått hvordan internett fungerer, eller lært oss å sile informasjon på en fornuftig måte.
Vi befinner oss fortsatt i internettets barndom, og opplever den samme graden av sosial uro og forvirring som folk gjorde de første hundre årene etter at Gutenberg fant opp boktrykkerkunsten.
Det er den samme mekanismen som gjør seg gjeldende når Breivik sitter på rommet sitt og koker i hop sitt enorme møkkamanifest, eller når unge menn med muslimsk bakgrunn googler seg fram til hva det vil si å være rettroende og går til YouTube for å finne ut hvem de skal bli:
Det handler om en form for digital analfabetisme.
Kanskje er det først våre barnebarn som fullt ut vil få nyte godt av nettets potensial til å gi oss bedre liv, hevder PJ O’Rourke. Fram til den tid, mistenker jeg at prisen vi må betale for å leve i et kunnskapssamfunn er at vi må finne oss i å være omgitt av kunnskapsløshet.
Ikke bare det, men i en del tilfeller må kunnskapsløsheten også sies å være villet:
Når gamle sekstiåttere fyller Facebook-feeden sin med russiskprodusert propaganda om det kreftbringende 5G-nettet, handler det ikke nødvendigvis om at de mangler kritisk sans – bare at det er langt mer stimulerende å teste sine ytterliggående meninger på verden enn å forholde seg til objektiv, offentlig tilgjengelig informasjon.
På samme måte er det mer fristende å gå til Google eller YouTube med en fiks ferdig konklusjon («George Soros styrer verden», «Vesten undertrykker muslimer») og begynne å bygge opp en beviskjeden derfra.
Man får som regel det man ønsker seg. Dette er for øvrig også teknologigiantenes forretningsmodell.
Digital analfabetisme, selvvalgt eller ikke, er vår tids største trussel.
Det er vanskelig å se for seg en viktigere oppgave å ta fatt på i årene framover, verken på norske skoler, norske eldrehjem eller i det norske forsvaret.
Før vi lærer oss å leve med internett som voksne mennesker, kommer parlamentene verden over til å inntas av sinte, dumme folk igjen og igjen og igjen.
Fordi det stod noe på nettet som de ikke likte, da de lette på nettet etter noe å ikke like.
Mer kompliserte er vi ikke. Foreløpig.
