Hva er verst? Å bli trakassert av en som hater deg for det du er, eller å bli hånet og ekskludert av din egen flokk?
Selv opplevde jeg å bli devaluert som same allerede da jeg gikk i barnehagen, av en voksen same. En av de siste gangene var av en saksbehandler i Sametinget.
Skyldes dette at jeg kommer fra feil familie, har manglende språk eller at enkelte har et behov for å hevde seg selv?
En av de ansatte i barnehagen overbeviste min mor om viktigheten av den sosiale erfaringen man fikk der, og min mor lot seg overtale. Jeg må ha vært rundt 4–5 år gammel.
Jeg undret meg over at en annen voksenperson som jobbet der aldri snakket med meg eller viet meg annen oppmerksomhet. Ikke før hun en dag var alene på jobb.
Jeg satt på gulvet og den ansatte stilte seg tett inntil meg. Hun så ned på meg med et tomt blikk og begynte å snakke samisk enda hun visste at jeg kun snakket norsk.
Jeg merket en irritasjon i stemmen hennes da jeg ikke svarte. Jeg begynte å gråte stille, reiste meg og gikk ut i gangen, men hun stoppet meg ikke. Heller ikke da jeg kledde på meg sakte og gikk stille ut døren, mens tårene trillet.
Jeg nektet å dra tilbake, og jeg nektet å fortelle min mor hvorfor. Skammen var for stor. Den barnehageansatte kunne ikke ha sagt det sterkere om hun hadde brukt ordene «Her hører du ikke hjemme». Som om hun skulle demonstrere makten hennes språk hadde over meg.
Det var i barnehagen jeg først fikk høre at jeg ikke var god nok same. Jeg forlot barnehagen og nektet å dra tilbake, skriver kronikkforfatteren.
Jeg hadde samiskundervisning gjennom hele grunnskolen, men språket festet seg aldri. Det hjalp heller ikke at andre samiske barn lo av mine forsøk på å snakke samisk.
Det var et samisk barn som skrek «ching chong kinamann», fordi jeg med mine samiske ansiktstrekk har smale øyne. Jeg fantaserte om hvordan en kirurgisk operasjon kunne gi meg et utseende som andre ikke ble frastøtt av.
Da jeg konfirmerte meg og min mor kledde meg opp i gákti, samekofta, bar jeg ikke den med stolthet. Den betød ingenting. I andres samers øyne var jeg ikke samisk nok, eller ikke samisk på den rette måten. Uten at noen ville fortelle meg hva som var det rette.
Da jeg flyttet til Vadsø for å gå på videregående skole, hadde jeg ikke noe ønske om å stikke meg ut, men mine høye kinnbein og smale øyne avslørte hva jeg var.
Jeg sto på trappa utenfor Samfunnshuset i Vadsø, innenfor var det fest. Så hørte jeg en fremmed stemme: «Hva gjør du her egentlig? Er du same?» – «Jeg er vel det», svarte jeg. – «Hvorfor kommer du hit da?»
Jeg har aldri opplevd noe mer ensomt: Å bli hetset for den man er, midt blant feststemte ungdommer, uten at noen ser det.
Noen uker senere ble jeg jaktet på av ham og hans kamerat. Jeg sprang langs en mørk skogsvei, gjemte meg ved et skur og tenkte at «I natt kan jeg dø», men de fant meg ikke. Plutselig var jeg for mye same.
Jeg fikk kofte til konfirmasjonen, men i andre samers øyne var jeg ikke samisk nok.
Foto: PrivatI dag kan jeg se hvordan kameraten til rasisten, på sin Facebook-profil, har lagt ut støtte til urfolk som bor på andre siden av kloden. Hvilken ironi.
Opplevelser som dette har påvirket meg til å lage den samiske kortfilmen «Koftepolitiet», en identitetssatire om hvordan samer og majoritetsbefolkning prøver å definere den rette måten å være same på. For ja, selv fra majoritetsbefolkningen har jeg opplevd dette.
Da jeg ble voksen så var det en samisk aktivist som fortalte meg: «Så du har sviktet din identitet.» Senere samme år var det nok en aktivist som kunne fortelle: «Hører du har sviktet identiteten din.»
Var dette årets trend-setning i et lite samisk aktivistmiljø? Og hvilken synd hadde jeg begått? De likte ikke min norske aksent.
Hva hjelper det å skrive ČSV (symbol på samepolitisk kamp) i infoteksten på Facebook, eller ha #DoarváiDál på profilbildet (Nok nu! – opprop mot samehets i Tromsø), om du samtidig rangerer eller devaluerer andre i din egen etniske minoritet?
Det er rasisme.
På tross av alt dette, er jeg i dag en samisk filmskaper.
Det ble jeg fordi tydelige stemmer i det samiske filmmiljøet ville ha min stemme. De som aldri har stilt spørsmål ved min identitet, og som aldri definerte meg bort.
De viste at man kan beskytte sin kultur, samtidig som man er inkluderende.
Jeg lager ikke samisk film fordi jeg hadde en sterk samisk identitet. Jeg fikk en samisk identitet jeg kan stå i fordi et samisk filmmiljø ønsket meg.
Sametinget har gjennom mange år støttet mine samiske filmer.
Men før vi fikk støtte til «Koftepolitiet» fikk vi et avslag, der jeg igjen ble fortalt at jeg ikke er bra nok.
Sametinget skrev: «Søknad gir inntrykk av at filmskaper har lite kjennskap til samiske miljøer.» Og belærte at filmens tema krever at: « ... filmskaper oppfattes å ha kultursensitivitet og behandler tema på en måte som ikke oppleves som støtende.»
Og jeg som trodde at film og kunst nettopp skal kunne støte.
Jeg er glad for at Sametinget til slutt ombestemte seg.
For jeg er same, på min måte.
