Mormors ord

Jeg husker at mormor sa:
«Når alle vi som har opplevd krigen, ikke lever lenger, så kommer dere til å starte på nytt. Man må ha levd det for å kjempe for det».

Nå er vi der.

Jeg greier ikke logge av, jeg sover dårlig.

Hvordan skal man egentlig forholde seg til at folk utryddes på direktesendt TV og sosiale medier?

Skal man spise frokost som vanlig? Svare på mail som handler om budsjett, HMS-kurs, en personalkonflikt og et julebord mens man later som ingenting? Snakke med naboen om at bakgården ser litt stusslig ut nå som alt løvet har falt? Rydde vekk sommertøyet slik jeg hadde planlagt?

Jeg har gått rundt med en grunnkvalme siden 7. oktober.

Jeg ble fysisk uvel da angrepet til Hamas på folk som danset eller spiste frokost i sine hjem ble avdekket i all sin grusomhet. Tanken på gislenes dødsangst ga meg frysninger. Jeg ble samtidig umiddelbart iskald med tanken på hvilke voldsomme konsekvenser dette ville få for sivilbefolkningen i Gaza.

Men jeg var ikke forberedt på hvor ille det skulle bli, og jeg var definitivt ikke forberedt på å følge grafiske beskrivelser av menneskelig lidelse i sanntid minutt for minutt.

Kvalmen vil ikke slippe taket.

Jeg synes det er ubehagelig å lytte til den kjølige distansen i debattstudioer, mens folk dør på direktesendt TV.

Jeg får servert analyser av militæreksperter, diskusjoner om hvem som har mest skyld, hvem som vil tjene mest på en våpenhvile. Hva som er verst. Hvem som har mest rett. Retoriske diskusjoner om det virkelig er en krigsforbrytelse eller ei.

Noen sier etnisk rensing, andre roper folkemord.

Men uansett hvilken merkelapp vi gir det, så er det utvilsomt massedrap på tusenvis av medmennesker, med hele verden som tilskuere. Inkludert barn, spedbarn og fostre. Og jeg holder ikke ut at ikke alle i verden er enige om at det uansett ikke er greit. At det må fordømmes av alle overalt.

Har vi ingen regler igjen?

Jeg ønsker ikke være nøytral til lidelse. Ingen av oss skal være det. For hvem er vi da?

I Leger Uten Grenser er vi ikke nøytrale til våre pasienters lidelse, som svært ofte er menneskeskapt. Vi vil aldri være nøytrale til medmenneskers smerte og sorg. Vi vil alltid ta parti med lillesøsteren som gråter på sin døde mors bryst på et overbelastet sykehusgulv.

Med den fødende kvinnen som blør ut i ruinene av sitt hjem uten jordmor. Med bestefaren som dør av nyresvikt fordi dialysemaskinen mangler strøm. Med den unge mannen som må amputere foten uten bedøvelse.

Akkurat nå står mine palestinske kollegaer i stor fare for å miste sine egne liv, mens de prøver å redde andres, fordi israelske styrker jevner Gaza med jorden.

I går fikk jeg tilsendt et bilde tatt av vår akuttlege dr. Mahmoud Abu Nejela som viser tavla inne på kirurgisk avdeling ved Al Awda-sykehuset. Istedenfor å vise oversikt over hvilke pasienter de skal operere, står det noe helt annet skrevet med blå tusj:

«Whoever stays until the end will tell the story. We did what we could. Remember us.»

Bildet er tatt for to uker siden. I går ble alt enda verre. Våre ansatte ved Al Shifa-sykehuset var vitne til at folk ble skutt på mens de forsøkte å flykte fra sykehuset. Nå har vi mistet kontakten med dem.

Det eneste jeg vil er å skrike i skogen. Gråte i dusjen. Så da gjør jeg det.

Jeg er privilegert som har en dusj å gråte i og en skog å skrike i. Jeg er privilegert som kan irritere meg over hverdagsting: Å vente på bussen som er for sein i ei gate som er trygg.

Å ikke få sove på grunn av måkebilen som skraper på fortauet og ikke på grunn av lyden av bomber. Det følger et ansvar med å være så privilegert som meg og som oss.

Jeg føler noe revner i meg nå. Mellom oss mennesker. I verden. Regler jeg trodde vi alle var enige om, gjelder ikke lenger. Den samvittighetsløse blokaden av Gaza er ikke bare et brudd på internasjonal humanitærrett, det er en krise for menneskeheten.

Ingen av oss, og særlig ikke verdens ledere, kan støtte eller taust stå og se på denne grusomme likegyldigheten til menneskeliv.

Om fire uker skal vi åpne luke ti i julekalenderen.

Bak den finner vi markeringen av at det er 75 år siden Verdenserklæringen om menneskerettigheter ble underskrevet. Den ble skrevet av kloke mennesker som ønsket å lage noen regler og grunnprinsipper for oss jordboere, slik at vi skulle unngå å gå løs på hverandre igjen. Unngå å dele verden opp i dem og oss. I de onde og de gode.

De reglene ble ikke skrevet for en solskinnsdag, for da er det lett å opprettholde dem. Det er når det er virkelig vanskelig, når det koster oss noe, at det er aller viktigst å respektere dem.

På veggen min henger Artikkel 1. Der står det at vi alle er født med samme menneskeverd og menneskerettigheter. Og at vi er utstyrt med fornuft og samvittighet.

Er vi?

Er det ikke heller sånn at det blir tydeligere og tydeligere at politikk utformes basert på det motsatte: at alle mennesker ikke er like mye verdt? Er vi ikke lenger enige om at hvert eneste av de 1200 israelske livene som brutalt ble revet bort i Hamas sitt angrep 7. oktober er like mye verdt som hvert eneste av de tusenvis av palestinske liv som brutalt blir tatt av Israel i Gaza? Som fortsetter å gå tapt hver time hver eneste dag?

Alle barn er visst heller ikke like mye verdt.

Barna som drepes og kvestes og blør i Gaza har ikke navn. Vi får ikke vite hva favorittbamsen deres var. Hvilke drømmer de hadde. Hvordan de ser ut når de ler. Det står i sterk kontrast til historiene som fortelles fra andre siden av den stengte grensa.

Alle barn er ikke like mye verdt nå.

Jeg tror at en av hovedgrunnene til at vi aksepterer grusomheter som begås mot andre, er at vi deler opp verden i dem og oss, hvor noen er gode og noen er onde. Og de som er onde, trenger vi ikke bry oss om, det er de ikke verdt. Det er enklest sånn.

Men jeg tror at vi alle bærer på evne til ondskap. Skillet mellom ondt og godt, hat og kjærlighet går ikke mellom dem og oss. Det går heller ikke mellom stater, etniske grupper eller trossamfunn – men tvers gjennom hvert menneskehjerte.

Det handler om et valg vi alle må ta hele tiden, hver eneste dag, om hvilken side vi vil stå på.

Å høre om norske jøder og muslimer som opplever trusler og er redde,
river som iskald novembervind langs ryggraden min.

Vi må alle passe på nå; hegne om hverandre og vår egen menneskelighet. Det finnes ingen de andre, bare oss.

Igjen husker jeg mormors ord: «Når alle vi som har opplevd krigen, ikke lever lenger, så kommer dere til å starte på nytt. Man må ha levd det for å kjempe for det.»

Og nå er vi der. Det er opp til oss å kjempe. Jeg er rasende. Mange føler på et raseri og ett rettmessig sinne, og det må vi bruke til å handle. Si ifra, skrike ut. Ikke ved å hamre løs på hverandre i ekkokamre på nett, men ved aktivt stå opp for menneskeverdet, tørre å si noe.

I sosiale medier. I debattstudioer. På lederplass. Rundt middagsbordet. Til barna våre.

Angrepene på de sivile i Gaza er et angrep på oss alle; når vår felles menneskelighet står for fall – så faller vi alle.

Det vi velger å si og ikke si i møte med det som skjer i Gaza nå, vil vi måtte leve med resten av livet.

Hva velger du?