I helgen vedtok KrF at de vil fjerne retten til abort, med to unntak – når kvinnens liv er i fare, og når svangerskapet er et resultat av voldtekt. Det er vanskelig å se for seg at KrF noen gang vil få gjennomslag for dette. I dag er kvinners reproduktive selvbestemmelse en integrert del av de internasjonale menneskerettighetene. Kvinners reproduktive selvbestemmelse blir sett på som en selvfølge i vårt land. Men er denne rettigheten egentlig så selvfølgelig? Hvorfor er det så få som stiller spørsmål ved realiteten i kvinners reproduktive selvbestemmelse?
Den siste tiden har flere modige kvinner stått fram og fortalt om sine opplevelser av abortpress i dagens helsevesen. De forteller om ensomme kamper mot systemet, om møter med leger som ikke ser verdien av kvinners selvbestemmelse når fosteret har avvik, og om manglende oppfølging og forståelse når de velger noe annet enn det som er normen. Historiene deres bør ta nattesøvnen fra enhver feminist. Det er på høy tid at vi innser at den dogmatiske, politisk korrekte feminismen ikke har maktet å møte vår tids utfordringer på en adekvat måte.
Verdensmester i likestilling?
Vi som ser på kvinners reproduktive selvbestemmelse som verdifull og nødvendig, må bruke året med stemmerettsjubileum til å reflektere over hva som skjer når det går samfunnsøkonomi i de sakene som ble kjempet fram under slagord som «kvinners frihet» og «kvinners selvbestemmelse». Det er på tide å ta kvinnekampen tilbake, og kritisk vurdere realiteten i kvinners reproduktive selvbestemmelse.
I landet som er verdensmester i likestilling, er det lett å tenke at kvinneundertrykkelsen hører fortiden til. Men kanskje må vi legge bort takknemligheten og godtroenheten for en tid. Det er naivt å tro at liberale, demokratiske og likestilte samfunn ikke kontrollerer menneskekropper generelt, og kvinnekropper spesielt. Valgfrihet gjør oss sårbare for å bli manipulert av samfunnets normer og det til enhver tid politisk korrekte, samt av institusjoner som staten og økonomien.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Veier ikke tungt nok
Selvbestemmelse er vedtatt og i stor grad allment akseptert. Men når denne tolkes og praktiseres individualistisk, kan det som i realiteten er utnyttelse av kvinner, skjule seg bak begreper om kvinners rettigheter og likestilling. Økonomiske
støtteordninger og ytelser til mødre nedprioriteres i dag fra politisk hold, noe vi har sett i form av blant annet reduksjon av overgangsstønaden. Når dette kombineres med en generell innskjerping av arbeidslinja, kan det tyde på at kvinners reproduktive selvbestemmelse er en verdi som ikke veier tungt – heller ikke for dem som vanligvis smykker seg med ord om «kvinners selvbestemmelse».
LES OGSÅ: «Sannheten om mitt barn»
Det er på tide å stille noen kritiske spørsmål: Hvor meningsfull er retten til å velge abort, hvis ikke kvinner har de sosiale midlene som er nødvendige for å bære fram og oppfostre sine barn? Hva skjer med realiteten i selvbestemmelsen for gravide når engangsstønaden konsekvent holdes nede? Ønsker vi et samfunn hvor kvinner som har dårlig økonomi eller står utenfor arbeidslivet, i realiteten har få eller ingen alternativer til abort? Hva skjer når konteksten rundt et svangerskap i så liten grad tematiseres? Og hvordan legger samfunnet til rette for kvinners selvbestemmelse i tilfeller der fosteret har avvik?
Kvinnefiendtlige krefter
Mye tyder på at kvinneundertrykkelsen ikke er borte, men at den bare har funnet en ny forkledning. KrFs nei til abort representerer ingen reell trussel mot kvinners reproduktive selvbestemmelse. Den største trusselen i våre dager kommer fra miljøer som tenker samfunnsøkonomi og bruker kvinners reproduktive selvbestemmelse som vikarierende argument når det passer slik.
Når selvbestemmelsen reduseres til et retorisk poeng, og ribbes for tenkning rundt kontekst, personlig økonomi og ulike kvinnevirkeligheter, skapes det et vakuum hvor både markedsøkonomiske og kvinnefiendtlige krefter får fritt spillerom.
Retten til å si ja
Selvbestemt abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke bør og vil være en lovfestet rettighet også i framtiden. Poenget mitt er at vi må sørge for at reproduktiv selvbestemmelse fungerer som en reell mulighet for alle kvinner. Vi må sørge for at ikke denne dyrekjøpte rettigheten blir brukt mot kvinner, og snevres inn til å bli en plikt til å si «nei» til svangerskapet for kvinner som befinner seg i spesielt krevende livssituasjoner. Vi skylder kvinnene som kjempet før oss, og de som kommer etter oss, å arbeide for at abortloven fungerer etter sin intensjon, som en lov som sikrer kvinners reproduktive selvbestemmelse, en rett til selv å velge om en skal si «ja» eller «nei» til å fullføre et svangerskap – uavhengig av kvinnens alder, økonomiske posisjon, tilknytning til arbeidslivet, nettverk og sosiale støtteapparat, og fosterets helse og framtidsutsikter.
«Foreløpig har vi skaffet deg og dine medsøstre retten til å si nei, men ennå har vi ikke vunnet den fulle muligheten til å si ja. Ennå gjenstår mye før samfunnet tar imot de barna vi setter til verden – det fødte liv – og gir dere en oppvekst slik barn fortjener, som bærere av framtiden. (…) Ennå er det mye som hindrer oss før vi kan velge både oss selv og de barna vi vil. Men en gang skal vi erobre retten til å si ja. Det er ennå mye å gjøre», skrev Ellen Aanesen i 1981 i boken «Ikke send meg til en «kone», doktor». Like aktuelt i dag?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
