NRK Meny
Kronikk

Mitt liv som psykopat

Hver gang jeg skal til å gjøre noe med min kone eller andre i familien, så stopper jeg opp et øyeblikk og spør meg selv: «Hva ville et godt menneske gjort i denne situasjonen?»

James Fallon

Da James Fallon først fant ut at biologien hans svarte til en psykopats, og senere fikk det bekreftet av psykologiske tester, begynte han å forske på hvorfor han ikke er en massemorder.

Foto: Su Thet Mon NRK / NRK

Ordet «psykopat» får folk til å løpe vekk i frykt. Men psykopati er ikke så enkelt og svart-hvitt som de fleste tror. Og alle psykopater er ikke konebankere eller mordere.

Jeg oppdaget min egen, «skjulte» psykopati da jeg i årene 2006 til 2011 gjorde vitenskapelige og kliniske studier av mordere og pasienter med psykopati og schizofreni. Samtidig holdt jeg på med en separat genetisk studie av Alzheimers sykdom der jeg selv tilfeldigvis var «kontrollsubjektet». Altså den «vanlige» personen som vi sjekket de syke individene opp mot.

Vi tok målinger av meg, som av de andre pasientene, og til vår alles forbauselse oppdaget vi at min hjerneskanning og genetiske sammensetning passet til profilen på en psykopat.

LES OGSÅ: Intervju med kronikkforfatteren

Folk rundt meg bekreftet

Det var likevel ikke før i 2010 – faktisk etter et symposium ved Universitetet i Oslo om bipolare lidelser, der jeg deltok sammen med tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik – at jeg begynte å ta mine egne psykopatiske trekk alvorlig.

Da jeg kom hjem til Sør-California begynte jeg å spørre folk nær meg om de kunne fortelle meg hva de egentlig tenkte om meg. Trodde de at jeg var psykopat? spurte jeg. Og jeg fikk svar.

Min familie og mine venner fortalte meg endelig hva de tenkte om min psykopatiske adferd.

James H. Fallon

De som kjente meg godt, min familie, mine venner og psykiatere som hadde undersøkt meg, fortalte meg alle endelig hva de tenkte om min psykopatiske adferd. Det eneste unntaket var min mor (selv om hun seinere ga etter og fortalte meg om mine barndomsproblemer, som hun hadde holdt for seg selv i 50 år).

Når jeg seinere ble testet for psykopati scoret jeg som en «pro-sosial» psykopat på grensen til å være den mer farlige, såkalte «kategoriske» psykopattypen.

Populær og manipulerende

Det var forstyrrende elementer i min personlighet som barn, men de ble utlignet av mine humørfylte, positive, vennlige og utadvendte trekk. Jeg ble regnet både som klassens klovn på videregående – og jeg vant en pris som årets altergutt.

Jeg var atletisk, morsom, kjekk og populær og ble ofte tilbudt lederroller – helt fra videregående og frem til i dag. Men hele veien gjennom puberteten, universitetet og fram til mine år som professor var det fra tid til annen en kliniker, en prest eller en lærer som sa, rett ut, at det var noe ondt ved meg.

Jeg brydde meg ikke, og lo av dem. De smilte ikke en gang tilbake.

Min konstante manipulasjon av folkene og situasjonene rundt meg var jo bare på moro.

James H. Fallon

Min konstante manipulasjon av folkene og situasjonene rundt meg var jo bare på moro, det visste jeg jo. Og selv om jeg lagde rørbomber som barn og drev med villmannskjøring i stjålne biler og brøt meg inn i barskap i tenårene, så ga vi alltid tilbake tyvegodset når vi var ferdige med det. Det som ble til overs, til og med av godteriet på halloween, ga vi til vårt lokale nonnekloster.

Og når vi ble stoppet av politiet følte jeg ikke frykt, så politiet slapp meg løs og tok mine kompiser inn til avhør. Jeg var jævlig, men en tålelig, elskelig jævel. Etter hvert som jeg ble eldre ble imidlertid guttestrekene, manipulasjonen og festingen mer risikabel. Den skulle komme til å påvirke flere titalls eller hundretalls mennesker.

Og i dag? Vel, det er noen ting jeg gjør som kun få vet om og noen ting jeg har gjort som jeg kommer til å ta med meg til graven. Men har vi ikke alle sammen det?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Lurte broren min

Noen sa at det å gjøre risikofylte ting i seg selv ikke var psykopatisk. Det var da jeg begynte å sette andres liv i fare og sugde dem inn i mine spill at det begynte å ligne psykopatisk adferd. Et eksempel er noe som skjedde på 90-tallet da jeg bodde i Afrika: En av brødrene mine kom og besøkte meg og jeg tok ham med til Kitum-hulene i fjellet Elgon, på grensen mellom Uganda og Kenya.

Jeg rettferdiggjorde det med at jeg alltid setter meg selv i den samme faren som de andre.

James H. Fallon

To år seinere ringte min bror meg, rasende. Han hadde oppdaget at den egentlige grunnen til at jeg hadde dratt ham inn i ødemarken var at jeg ville se hulene der det dødelige Marburg-viruset hadde sitt opphav, i flaggermusavføringen på hulegulvet. Jeg visste at han ville ha nektet å reise dit om jeg hadde fortalt ham om viruset (eller, for den saks skyld, at vi måtte sove rundt et leirbål med løver, hyener og leoparder kretsende rundt oss natten lang). Derfor sa jeg ikke et ord til ham om det. Før han selv fant ut av det.

Et slikt mønster med risikosøkende adferd er et faresignal. Jeg rettferdiggjorde det – det gjør jeg fortsatt – med at jeg alltid setter meg selv i den samme faren som de andre.

Psykopati og lederegenskaper

Av de tyve psykopatiske trekkene (se faktaboks øverst i høyrespalten) scorer jeg veldig høyt på trekk i kategorien «aggressiv narsissisme», også kalt «fryktløs dominans» – de første åtte trekkene på listen. Slike finner man også igjen i de mest vellykkete næringslivsledere og toppolitikere. Et nylig studie av amerikanske presidenter viser at ledere som John F. Kennedy, Franklin D. Roosevelt og Bill Clinton scorer høyt på dette «psykopatiske» trekket. De oppfattes også som blant de beste lederne i vår historie, selv om alle tre løy for oss.

Vi har en tendens til å kalle alle vi hater for 'psykopater', selv om det ikke alltid stemmer.

James H. Fallon

Vi tolererer løgner når det hjelper oss med å slå nazistene. Men vi frykter og forakter slike trekk når vi ser dem i våre ektefeller. Bare spør Hillary.

Vi har også en tendens til å kalle alle vi hater for «psykopater», selv om det ikke alltid stemmer – verken om Hitler eller en gruppe mafiosoer på Sicilia som nylig ble studert ble bedømt som psykopater. Noen i Vesten mener at Putin er psykopat, selv om han kun har noen få trekk fra psykopat-sjekklisten. Muligens aggressiv narsissisme så det holder, men lite annet.

Egoisme er mitt instinkt

Kan psykopati kureres? Jeg vet ikke om noen tenåringer eller voksne som har kommet seg ut av «kategorisk» psykopati. Barn før tenårene som utviser psykopatiske trekk har gjennomgått et terapeutisk treningsopplegg, men selv om resultatene er lovende, så er spørsmålet om det er permanent fortsatt ikke besvart.

Jeg spør meg selv: ‘Hva ville et godt menneske gjort i denne situasjonen?

James H. Fallon

Jeg har selv begynt å behandle min kone og andre som står meg nær med mer omtanke. Hver gang jeg skal til å gjøre noe med dem, så stopper jeg opp et øyeblikk og spør meg selv: «Hva ville et godt menneske gjort i denne situasjonen?» Det har gjort meg oppmerksom på at mitt instinkt alltid er å gjøre det mest egoistiske.

Etter to måneder begynte min kone å legge merke til forandringen og spurte «hva har skjedd med deg?» Jeg fortalte henne at jeg prøvde å bruke min egen narsissisme til å vise at jeg kunne overvinne min egen psykopati. Hun sa at hun satte pris på innsatsen, selv om jeg ikke var hensynsfull av overbevisning.

Jeg skjønner fortsatt ikke at hun godtar den uoppriktigheten. Kanskje folk bare har lyst til å bli behandlet med respekt og vennlighet? Det er helt utrolig for meg.

Overøst med kjærlighet

Jeg har mange av de biologiske markørene for psykopati: Et avskrudd limbisk system i hjernen og alle de farligste genetiske markørene. Og jeg har mange av adferdsegenskapene som hører med, blant annet dårlig empati og over halvparten av de kriteriene som står oppført i psykopat-testene. Hvordan kunne jeg ende opp som en vellykket professor og familiefar?

Hvordan kunne jeg ende opp som en vellykket professor og familiefar?

James H. Fallon

Den mest sannsynlige forklaringen er at selv om jeg har alle de farlige genene, ble jeg i barndommen overøst med kjærlighet. Hvis man slipper unna mishandling og fraværende voksne fra fødsel og opp igjennom de kritiske første leveårene, så ser det ut til at det kompenserer for de psykopati-skapende effektene til risikogenene.

Det er dette jeg forteller min 97 år gamle mor; at boken jeg skrev handler om en ung gutt som kunne ha blitt en fare for samfunnet og de rundt meg. Men som i stedet bare ble en type som ville gjøre hva som helst for å slå deg i scrabble. Eller som får deg til å følge med ham inn i en livsfarlig hule. Hun skjønner fortsatt ikke at boken ikke handler om meg. Den handler om henne.

James Fallon er forfatteren av boka «The Psychopath Inside: A Neuroscientist’s Personal Journey into the Dark Side of the Brain».