Mine 50 år som skeiv

Hei. Jeg heter Stig Krogstad og jeg er homofil.

Jeg er født i 1972, det året paragraf 213 i den norske straffeloven av 1902 ble avskaffet.

En lovparagraf som sa: «Finder utugtig omgjængelse sted mellem personer af mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller som medvirker dertil, med fængsel indtil 1 aar. Med samme straf ansees den, som har utugtig omgjængelse med dyr, eller som medvirker dertil.»

Gjennom de 50 årene som har gått fra jeg ble født og homofili ble avkriminalisert i Norge, har det vært en enorm utvikling i samfunnet. Fra at man i 1972 kunne bli fengslet for å være mannlig homoseksuell, sidestilt med seksuelt misbruk av dyr, til at vår aktivistkjempe Karen Christine «Kim» Friele i 2021 ble bisatt på statens bekostning i Oslo domkirke.

Fra jeg våget å si at jeg var homofil som 16-åring i 1989, har jeg jobbet i mange skeive bevegelser og sammen med mange skeive aktivister både verden rundt og hjemme i Norge.
Utenlandske aktivist-venner har skrytt av Norge helt siden den gang som «det mest liberale og åpne samfunnet i verden» som godtar oss som er skeive – men det er en sannhet med modifikasjoner.

I 2022 blir fortsatt homofile i Norge utsatt for vold på åpen gate fordi de våger å være seg selv i offentligheten, selv i våre største byer. Det er fortsatt en utfordring for veldig mange, selv i Norge, å kunne si til sine nærmeste, sine venner og sine kollegaer at man er skeiv, i frykt for at man blir utstøtt.

Vi har gjennom de 50 åra jeg har levd, kjempet oss framover mot likestilling. I 1972 ble altså den norske straffeloven endret.

Først i 1977, det året jeg fyller fem år, fjerner Norsk Psykiatrisk Forening «delvis» [sic] homoseksualitet som «mental forstyrrelse».

I 1982, da jeg fyller ti, fjerner Sosialdepartementet endelig homofili som sykdomsdiagnose. Ett år etter at den internasjonale psykiaterforeningen gjorde det samme.

I 1984, det året jeg fyller 12 år, tas homoseksuelle inn i diskrimineringsloven i Norge. Nå var det ikke lenger tillatt i Norge å kaste ut folk fra hjemmene sine eller å si dem opp fra jobben sin bare fordi de var skeive.

I 1993, det året jeg fyller 21, får norske homofile lov til å inngå «sivilt partnerskap». Man kan dermed vies på tinghuset. Et slags annenrangs ekteskap. Man er ikke gift, man har inngått «partnerskap». Og det var bare for to av samme kjønn – heterofile par kunne ikke inngå «partnerskap».

Men selv om partnerskapsloven hadde sine mangler sett mot hva heterofile får av rettigheter i sitt ekteskap i loven og samfunnet, var loven en av de største seirene homofile mennesker i Norge har oppnådd noensinne. Vi skeive ble anerkjent og fikk lovlige rettigheter som par.

I 1995, det året jeg fyller 23, vedtar Den norske kirke og deres Kirkemøte «en klar avvisning av både tilsetting av personer som lever i homofilt samliv og tanken om en liturgisk ordning for en kirkelig forbønnshandling for personer som lever i homofilt samliv».

På møtet i september 1997 vedtok Kirkerådet er klar anbefaling til Kirkemøtet om å presisere at personer som lever i homofilt samliv ikke kan inneha vigslet tjeneste som prest, diakon eller kateket.

I 2009, det året jeg fyller 37, innfører Norge en kjønnsnøytral ekteskapslov som likestiller alle som ønsker å inngå ekteskap – nesten. Prester i Den norske kirke (Statskirken, på det tidspunktet) fikk fortsatt ikke vie samkjønnede ektepar.

Samkjønnede par som får barn må fortsatt ta DNA-tester for å bevise hvem som er kjødelig forelder og den andre partneren må deretter søke om å stebarns-adoptere sitt barn.

Heteroseksuelle par som får barn med surrogat-hjelp, får godkjent foreldreskap uten spørsmål på bakgrunn av fødselsattesten, selv om kvinnen ikke har født barnet selv.

I 2017, det året jeg fyller 45 vedtok et stort flertall i Kirkemøtet en ny vigselsliturgi «som ønsker likekjønnede par velkommen til å gifte seg i Den norske kirke». Men fortsatt får prester lov til å nekte å vie samkjønnede par ut fra deres «teologiske overbevisning».

Men i 2022 får fortsatt ikke samkjønnede ektepar automatisk foreldrerett til sine barn, om det er kvinner som får barn med donor eller menn som får barn med surrogat. Hetero-par får dette godkjent uten spørsmål, på bakgrunn av de samme fødselsattestene.

Det er fortsatt en overvekt av unge skeive som melder at de har enten hatt selvmordstanker eller har forsøkt det – 36 prosent av skeive unge sier dette. (SSB/FHI 2019)

Vi har oppnådd mye, men dette er noen av de tingene vi fortsatt kjemper for og mot i Norge.

I de fleste land i resten av verden kjemper de fortsatt for de mest grunnleggende rettighetene. Det er fortsatt sju land i verden hvor det er dødsstraff for homofili.

Jeg blir 50 i år. Jeg har levd gjennom de største endringene vi skeive har kjempet oss til i min livstid. Norge er på mange måter det beste landet i verden hvor vi skeive kan leve.

Men vi møter fortsatt både usagte handlinger som nedvurderer oss, mikroaggresjoner, verbale angrep, og fysiske angrep i hverdagen.

Jeg er ikke ferdig med å forlange at jeg og mine skeive søsken skal ha alle muligheter i samfunnet på lik linje med alle andre. Vår kamp for full likestilling er ikke over.

Jeg slutter ikke å forvente at de av dere som ikke har hatt våre utfordringer både respekterer oss og støtter oss og inkluderer oss.

Jeg vet av egen og venners erfaring at vi skeive ikke er fullt ut likestilte i dagens samfunn – det ser bare sånn ut på utsiden.

Pride er en begivenhet hver gang vi lager den et sted nær deg.

Det er en stor fest, men det er fortsatt en protest.