Kronikk

Miljøspørsmål handler om våre barns framtid

Klimasaken er et viktig menneskerettighetsspørsmål for barn.

Climate activist Greta Thunbergtakes part in a protest rally of the 'Fridays For Future' movement in Hamburg, Germany. Friday, Feb 21, 2020.

Spørsmål om klima og miljø henger sammen med barns rettigheter på flere måter, skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra en demonstrasjon i Hamburg i februar i år, der den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg var en av deltakerne.

Foto: Axel Heimken / NTB/Scanpix

Juss og menneskerettigheter har blitt viktige verktøy i klimasaken. Flere unge klimaaktivister, blant dem Greta Thunberg, har skrevet til Erna Solberg med krav om at oljeboring stanser fordi det er i strid med FNs barnekonvensjon.

Høyesterett har besluttet å behandle «klimasøksmålet» i plenum, noe som vil avgjøre hvor langt Grunnlovens § 112 går i å beskytte klima.  I flere andre land har Høyesterett pålagt stater å begrense utslipp for å sikre liv og helse for fremtidige generasjoner.

Retten til liv og utvikling

Det er ikke lenger tvil om at de internasjonale menneskerettighetene beskytter klima. Også barnekonvensjonen gir retning for hva myndighetene og næringsliv i Norge kan, og må, foreta seg for å sikre barns rettigheter i klimaspørsmål. Litt grovt skissert henger spørsmål om klima og miljø sammen med barns rettigheter på fire måter:

For det første handler det om barns rett til liv og utvikling. For å kunne utvikle seg optimalt, må barn sikres mot skadelige miljøfaktorer nå, og i framtiden. Dette gjelder både forurensing og skadelige stoffer. Vet vi nok om hvilke stoffer som er skadelige for barna våre? Og sikrer vi beskyttelse mot disse godt nok i dag?

Barn må sikres mot skadelige miljøfaktorer nå og i framtiden.

Det er også et internasjonalt mål å redusere fossilt brensel for å sikre oss mot klimaendringer. Norge ble i 2018 oppfordret av FNs barnekomite om å beskytte barn mot de negative virkningene av fossilt brensel. For at vi skal være trygge på at myndighetene beskytter barn mot skadelige miljøfaktorer, bør regjeringen sørge for forskning, regulering og kontroll som sikrer barn denne beskyttelsen.

Barna må høres

For det andre handler det om barns rett til informasjon og opplæring i klima- og miljøspørsmål. Retten til opplæring finner vi i artikkel 29 i barnekonvensjonen, der det står uttrykkelig at barns utdanning skal fremme respekt for miljøet. Barn i norsk skole må derfor sikres opplæring som gir dem forståelse for naturressurser og de komplekse sammenhengene mellom økonomi, klima og miljø. De må også lære å ta ansvar selv.

Barnas klimastreik har vist oss at dette engasjerer svært mange barn og unge.

For det tredje handler dette om barns rett til deltakelse. FNs barnekonvensjon pålegger myndighetene å innhente barns stemmer i alle spørsmål som vedrører barn. Klima og miljø er de spørsmålene som opptar barn og unge aller mest, men Norge har ingen sterk tradisjon med å høre barn i store nasjonale saker. Dette er tiden(e)s menneskerettsspørsmål for barn. Barnas klimastreik har vist oss at dette engasjerer svært mange barn og unge, og barnekonvensjonen forplikter staten til å lytte til deres stemmer.

Miljøpress på næringslivet

Sist, men kanskje viktigst, handler det om hvordan staten og næringslivet forholder seg til barns rettigheter når de tar politiske og økonomiske beslutninger som påvirker miljøet.

Næringslivet kan spille en positiv rolle for å bedre miljøet og sikre god utvikling. Samtidig kan næringslivets aktivitet komme i konflikt med barns rettigheter, både nasjonalt og internasjonalt. Staten må derfor sikre at næringslivet prioriterer å identifisere mulige brudd på barns rettigheter, sørge for nødvendige tiltak for å begrense skader, og god regulering av næringslivets ansvar for barns rettigheter.

Det handler om retten til liv og utvikling.

Og hva med de politiske beslutningene? Klarer norske myndigheter å se barns rettigheter og spørsmål om klima og miljø i sammenheng? Det er i dag vanskelig å se om myndighetene i det hele tatt vurderer konsekvensene for barns rettigheter når politiske beslutninger fattes i saker med betydning for klima.

Et minstekrav må være at regjeringen gjør det synlig for alle hvordan de vurderer forholdet til barns rettigheter når de tar beslutninger som handler om barns fremtid.