Midtøsten nok en gang ved et vannskille

Med Irans svar på Israels angrep ved deres ambassade i Damaskus for to uker siden, er konflikten trappet opp til et nivå den aldri har vært på tidligere.

Det er farlig, men det trenger ikke å bety at en storkrig er på trappene.

Hva som skjer fremover, avhenger av beslutningene Benjamin Netanyahu og den israelske regjeringen fatter i timene og dagene som kommer. USA får også en nøkkelrolle, og det avhenger av hva aktører i regionen som støttes av Iran foretar seg nå.

Irans signal er tydelig. De gjorde ikke noen hemmelighet av at de skulle angripe. De varslet i dagene før angrepet om at noe stort var under oppseiling. Nattens angrep var kraftig, og omfattet flere hundre droner og missiler. Det var stort, men ikke større enn at Israels allierte og Israel selv klarte å skyte ned det aller meste. De materielle skadene i Israel er små.

Noen militær suksess for Iran kan det knapt kalles. Men det iranske regimet viste at de har vilje til å angripe Israel direkte. Det er radikalt nytt.

Resultatet kunne også vært annerledes. Hadde en av rakettene eller dronene ikke blitt skutt ned, men heller rammet en boligblokk i Jerusalem, ville Midtøsten og verden vært i en enda vanskeligere situasjon og Israel ville nesten garantert gått til motangrep.

Nå er det fortsatt rom og mulighet for å gjøre noe annet, samtidig som angrepet var stort nok til at det er vanskelig å la passere. I verste fall kan det sette i gang en kjedereaksjon som blir vanskelig – om ikke umulig – å stoppe.

Konflikten har aldri blitt utkjempet slik

Den dype konflikten mellom Iran og Israel, som har vært sentral i dynamikken i Midtøsten siden den islamske revolusjonen i Iran i 1979, har aldri blitt utkjempet slik.

Det har vært etterretningskrig i skyggene og åpen krig mellom Israel og regionale grupper og organisasjoner som Hizbollah, Hamas og houthi-militsen, alle støttet av Iran. Men aldri med direkte og åpen krigføring – før nå.

NRK forklarer

Dette er Israels militære fiendar

Dette er Israels militære fiendar

Hamas (1987)

• Står for Islamsk motstandsbevegelse
• Hovudbase på Gazastripa
• Sunnimuslimsk islamistrørsle
• Får støtte av Iran og Qatar

Dette er Israels militære fiendar

Hizbollah (1982)

• Står for Guds parti
• Hovudbase i Libanon
• Sjiamuslimsk islamistrørsle
• Får støtte av Iran og Syria

Dette er Israels militære fiendar

Houthiane (1992)

• Tilhøyrer partiet Ansar Allah, Guds tilhengarar
• Kontrollerer store delar av Jemen
• Sjiamuslimsk islamistrørsle
• Får støtte av Iran

Dette er Israels militære fiendar

Den islamske republikken Iran

• Avsette det USA-støtta Pahlavi-regimet i 1979
• Stormakt i regionen
• Ayatollah Ali Khamenei er øvste leiar
• Islamsk lov råder
• Sjiamuslimsk styre

Dette er Israels militære fiendar

Syria

• Bashar al-Assad er president
• Eit autoritært styre
• Assad-familien er alawitter, undergruppe av sjiaislam
• Majoriteten av befolkninga er sunni
• Blir støtta av Iran, Russland og Hizbollah

Forrige kort

Neste kort

Etter terrorangrepet 7. oktober i fjor var frykten for en større regional krig først og fremst knyttet til om Iran ville tillate eller presse på for at Hizbollah også skulle angripe Israel fra deres baser i Libanon.

Det var også noe Hamas ønsket at skulle skje.

Les også Maktspillet om Gaza

I stedet har det fram til nå vært mest prat. Iranske ledere har gitt gruppene sterk retorisk støtte og kritisert Israel og deres viktigste allierte USA for krigføringen i Gaza.

Men det har tilsynelatende ikke vært et ønske fra iransk side om å gå inn i en storstilt militær konflikt med Israel på palestinernes vegne.

Dette endret seg da Israel angrep et bygg ved iranske ambassaden i Syria 1. april. Der ble flere medlemmer av revolusjonsgarden drept. De lovet et kraftfullt svar og i natt kom det.

Oppmerksomheten om Gaza dyttes ned

For Israel, og særlig statsminister Benjamin Netanyahu, trenger ikke angrepet vært så dårlig nytt som det kanskje kan synes ved første øyekast.

Israel satt fast i krigføringen i Gaza og var stadig mer isolert og kritisert internasjonalt for sin brutale framferd mot sivilbefolkningen. Det var også åpne diskusjoner i USA og andre vestlige land om å begrense våpensalget til Israel.

USAs president Joe Biden har de siste månedene blitt stadig tydeligere med Netanyahu og Israel: De må gjøre mer for å sikre palestinere i Gaza nødhjelp, unngå at sivile blir drept og hindre full humanitær kollaps på landstripen. Biden har sagt at Netanyahu «begår feil» og at han ikke er enig i den israelske statsministerens tilnærming.

I natt hjalp USA, Frankrike og Storbritannia til med å skyte ned droner og missiler, og fordømmer Iran. Vennligsinnede arabiske land samarbeidet også. Oppmerksomheten om Gaza og palestinernes sak dyttes ned på den internasjonale agendaen og vestlig støtte til Israel er igjen tydelig.

Hvem Netanyahu lytter til for tiden, er ikke godt å si. Det finnes nok av krefter i Israel som har ventet på en anledning til å konfrontere Iran direkte, og kan bruke situasjonen til å fremme en slik respons. Israel har ikke for vane å la et slikt angrep gå upåaktet hen, men kan også bruke anledning til å hylle egen forsvarsevne og allianse med Vesten.

Iran advarer Israel mot å gjengjelde angrepet i natt. President Ebrahim Raisi har truet med et «avgjørende og mye sterkere svar» dersom Israel og dets allierte viser «hensynsløs oppførsel».

Vi står overfor et definerende øyeblikk for Midtøsten – igjen. Varig fred virker fjernere enn på lenge, men kanskje kan man håpe at konsekvensene ved en storkrig virker avskrekkende på alle parter.