Kronikk

Med Nato på nye oppdrag?

Nato er ikke verdens politimann.

Kai Eide ingressbilde

Det går ofte dårlig når Nato beveger seg utover kjerneoppdraget sitt, skriver tidligere Nato-ambassadør Kai Eide. Her er Eide fotografert med president George Bush i 2008 da Eide var FNs spesialutsending til Afghanistan.

Foto: Gerald Herbert / AP

Det svinger fort. For 20 år siden dreide debatten seg om at Nato måtte møte trusler utenfor Europa. For 10 år siden skulle Nato «vende hjem» til sine kjerneoppgaver. Nå snur diskusjonen igjen: Hva skal Nato gjøre overfor nye trusler, i første rekke fra Kina?

Elleve år har jeg tilbrakt i Nato – med høydepunkter og nedturer.

Høydepunktene var hva alliansen fikk til i nærområdene på 1980/90-tallet. De fleste nedturene har vært forårsaket av operasjoner langt vekk og overdreven tro på amerikansk etterretning.

De fleste nedturene har vært forårsaket av operasjoner langt vekk og overdrevet tro på amerikansk etterretning.

Min skepsis ble vekket tidlig. Jeg leste om «the missile gap» rundt 1960 om at Sovjetunionen hadde et stort forsprang i utviklingen av langtrekkende atomvåpen. USAs programmer skjøt fart – inntil CIA erkjente at «gapet» ikke eksisterte. Tvert om lå USA foran.

Erfaringer fra min yrkeskarriere går i samme retning.

Det første Nato-engasjementet utenfor alliansens kjerneområde kom i nabolaget: Natos flyangrep i Bosnia i 1995 stanset krigen og førte til en fredsavtale. I Kosovo i 1999 ble krigen også stanset. Så langt var operasjonene vellykket.

Verre ble det etter århundreskiftet.

At USA gikk til aksjon i Afghanistan etter 9/11-angrepene var forventet. Men det manglet en strategi. Det internasjonale nærværet ble preget av improvisasjoner og utvidelser av engasjementet – en «mission creep» uten sidestykke. Plutselig satt vi i Natos Råd og diskuterte opiumbekjempelse, justisreform og demokratibygging – i et land vi ikke kjente.

Plutselig satt vi i Natos Råd og diskuterte opiumbekjempelse, justisreform og demokratibygging – i et land vi ikke kjente.

Da Obama i 2010 trappet opp USAs nærvær til 100.000 soldater (150.000 internasjonale styrker til sammen) steg håpet i Nato. Under et forsvarsministermøte utbrøt en av ministrene at «endelig har vi en strategi». Selv var jeg – som FNs mann – skeptisk: Vi manglet de sivile ressursene til å bygge opp frigjorte områder. Og strategien mislyktes.

I dag – når Nato trekker seg ut – nærmer landet seg et sammenbrudd.

I 2003 fulgte USAs invasjon av Irak, begrunnet med at landet hadde masseødeleggelsesvåpen. Flere Nato-land ble med, men heldigvis ikke Norge.

Under et Nato-møte sirkulerte den Amerikanske forsvarsministeren Rumsfeld noen aluminiumsrør rundt bordet. Vi kunne alle få holde dem. Her var det ugjendrivelige beviset. Rørene kunne bare brukes til å fremstille uran for atomvåpen. Men påstanden ble avslørt som uriktig.

Invasjonen endte i et sammenbrudd av hele samfunnet og bidro til at IS senere vokste frem og satte regionen i brann.

Samtidig begynte spenningen i forholdet til Russland å stige gjennom planleggingen i Nato av et antirakettsystem rettet mot Iran. Hovedbasene skulle ligge i Polen og Tsjekkia. Russernes mistanke var at Nato-anlegg så nært russisk territorium kunne brukes mot dem. Det ble en kilde til stadig strid med Moskva inntil atomavtalen med Iran ble inngått og planene om Nato-baser skrinlagt.

Spenningen ble forsterket av spørsmålet om Nato-medlemskap for Ukraina og Georgia. Under toppmøtet i 2008 vedtok Nato etter flere års debatt at de to landene «vil bli medlemmer». I Moskva – nå med Putin ved roret – ble enhver slik uttalelse mottatt med nervøsitet.

Et Nato som grenset opp til Russland fra Baltikum til Kaukasus var som å plassere russiske styrker langs Mexicos grense til USA. Det ville skape større usikkerhet for alle.

Et Nato som grenset opp til Russland fra Baltikum til Kaukasus var som å plassere russiske styrker langs Mexicos grense til USA.

I dag står Kina i fokus. Statsminister Solberg har rett i at å diskutere Kina i Natos Råd er én ting. Å engasjere seg direkte er noe ganske annet.

Jeg ser ingen grunn til at Norge og Nato skulle la seg trekke inn i en militær konflikt på andre siden av jordkloden. Vestens politikk overfor Kina må være en blanding av rivalisering, konkurranse og samarbeid. Den siste komponenten – samarbeid – er blant annet avgjørende for at vi skal løse klimakrisen. Evnen til samarbeid vil avhenge av at rivaliseringen holdes under kontroll.

Vestens politikk overfor Kina må være en blanding av rivalisering, konkurranse og samarbeid.

Nato er ikke en global politimann. Det er et transatlantisk fellesskap. Den må alltid være under utvikling. Men når Nato har forsøkt å strekke seg vidt og bredt, har det oftest gått galt.

Det bør alliansen lære av.